Å snuble inn i en roman

Da jeg var ferdig med å skrive den forrige romanen min, Svalbardnotatene, sa jeg til meg selv: Aldri mer! Den var så tung å skrive. Svalbardnotatene handler om klimaendringer på Svalbard, og om Birgitte, som bodde et år i Longyearbyen med foreldrene sine i barndommen, et år som skulle forandre alt. Jeg hadde gått inn i stoffet med stor interesse, hva ellers, men så ble det bare tungt. Jeg hadde omarbeidet stoffet flere ganger, men fant liksom ikke helt veien likevel, og jeg skrev i en tung tid. Pandemien kom, alt stoppet opp, inkludert et annet prosjekt jeg også holdt på med, som dreide seg om unge enslige asylsøkere, og det prosjektet brant jeg for, men nå ble det altså bråstopp på grunn av pandemien, og det var tungt.

Og så kom det tyngste, moren min ble syk, hun ble innlagt på sykehus, og fordi det var pandemi, kunne vi ikke komme på besøk. Legene visste ikke hvor syk hun var, det visste ikke vi heller, før telefonen ringte midt på natten, og de sa vi måtte komme. I døren på sykehuset stod det securitasvakter og vi måtte oppgi personalia før vi fikk komme inn, og da vi endelig fikk komme inn, var det for sent og det var tungt, og vi var mange som hadde det tungt i denne perioden.

I ukene som fulgte, la jeg arbeidet fra meg, både romanen og det andre prosjektet, for jeg var hele tiden fylt av gru fordi moren min hadde vært alene de siste dagene og minuttene hun levde, og fordi døden er endelig og ugjenkallelig. Men samtidig som jeg var fylt av gru og la fra meg romanen, så pusset jeg opp hytta som søsteren min og jeg hadde overtatt. Jeg kjørte for eksempel til Ikea for å se på kjøkkenløsninger, og på veien dit gråt jeg med høy lyd i bilen, og neste gang jeg dro bort, var søsteren min også med, og da gikk vi oss vill i kjøkkenavdelingen.

Etter en stund tok jeg opp romanen igjen og presset meg videre, for den var nær på å være ferdig og til slutt ble den det. Jeg var så glad for den boka som jeg kanskje aldri har vært for noen bok, men samtidig tenkte jeg altså: Aldri mer! Jeg skal aldri mer skrive roman! Jeg får heller skrive dikt, hvis jeg absolutt må skrive, tenkte jeg, og så gjorde jeg det. Det var ikke noe jeg bare kom på der og da, for en dag hadde jeg fått en ide, den kom helt tilfeldig. Jeg ville skrive en diktsamling om trær, og den skulle hete Arboratorium. Nå var tiden inne, jeg hadde utgitt romanen, og gruen som hadde holdt meg i en skrustikke, hadde gradvis gått over, men noen roman skulle jeg uansett ikke skrive. Det fikk bli dikt om trær.

Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle gripe det an til å begynne med, men så kom jeg over en rapport om naturtyper i Arendal kommune, og da fant jeg ut at det trengte ikke være så mye større enn det, jeg kunne skrive dikt om trær i Arendal kommune. Jeg hadde akkurat skrevet tre romaner om tre byer rundt omkring i verden, om Singapore og London og Longyearbyen, så hvorfor ikke holde meg til Arendal. Dermed begynte jeg å oppsøke trær som stod omtalt i rapporten, og det gjorde jeg flere ganger i uken gjennom høsten og vinteren.

Jeg besøkte for eksempel Natvig-eika som står ute ved båthavna på Natvig. Det har den gjort i mer enn 400 år. Jeg satt der litt, med ryggen lent mot stammen, som er over fem meter i omkrets, under den enorme kronen og tenkte over hvordan dette treet hadde stått akkurat her i over 400 år, og da jeg kom hjem, skrev jeg om den. Sånn holdt jeg på, og det var fint. Jeg fikk vært mye ute, og jeg ble kjent med kommunen min og trærne som vokser i den på en helt ny måte.

Jeg besøkte en urskog blant annet, i Vigeland, ved grensen til Froland, og jeg gikk gjennom den og helt til toppen av Fotvardsheia. Jeg hadde med meg niste og kaffe, og det var en fin tur, jeg var veldig glad, men på hjemveien så jeg en ulv, og da ble jeg stående helt stiv og stille, til eieren plystret på hunden sin og tok den i bånd.

Ofte tenker vi på skogen som at den har en nytteverdi, for eksempel at den er fin å gå tur i, og derfor er verdifull, eller den har vekster i seg vi kan høste, bær eller sopp. Tømmeret har selvsagt verdi, og grunnen skogen står på kan selges til tomter, eller så kan det ligge noe under bakken være verdifullt.

I rapporten jeg forholdt meg til, hadde biologen Jenny Gulbrandsen også verdivurdert skogen. Men da ikke ut i fra noen av disse nevnte målestokkene, hun hadde sett etter om området eller naturtypen inneholdt sjeldne eller truede arter, og hvis det var tilfelle, ble den vurdert til A, høyeste verdi.

Jeg oppsøkte mange av områdene i rapporten som var verdivurdert A. Jeg oppsøkte en svartorskog for eksempel, ved Nidelva, borte ved Vippa bro. Det var senhøstes og kaldt og grått, og oretrærne var bladløse. Oretrær slipper bladene veldig fort og uten at de blir gule, for de tar opp nitrogen direkte fra luften. De tåler dessuten å stå med røttene under vann, og derfor kan de vokse i vannkanten og da gjerne langs elvebredder. Ofte bak et belte av takrør som er høye siv. Takrørsivet huser mange av trekkfugler om våren, og derfor er det viktig. Trekkfuglene som finner ly til å hekke der, og trekkfuglene har igjen verdi for takrøret, fordi de spiser insekter og skadedyr, og det tenkte jeg på da jeg gikk der.

Sånn hadde det seg også at jeg oppsøkte en annen skog som var verdivurdert til A, høyeste verdi, og det var edelløvskogen på Alveberget på Tromøya. I følge Jenny Gulbrandsen var den en av de svært få gjenstående rike og eldre edellauvskoger i Arendal kommune med en viss størrelse. Dette er hennes verdivurdering: «Lokaliteten er svært rik med flere sjeldne karplanter og sopp over et relaativt stort og sammenhengende areal. Verdien settes til svært viktig (A).» Hun anbefalte at skogen burde ha fri utvikling og spesielt de rike hasselkrattene i utkanten av dyrket mark bør beskyttes mot rydding og forstyrrelser.

Første gang jeg dro ut dit, kom jeg fra sjøsiden. Jeg gikk først gjennom verneskogen som ligger ytterst ved Bjellandstrand, med sine særpregete krokete furutrær og slåpetornskratt som er formet av vær og vind, og deretter langs Alvekilen og opp i edelløvskogen. Terrenget var ganske ulendt med mosegrodde kampesteiner og smale juv, og hele veien opp vokste det store bjørketrær, eik, alm og lind, og lenger oppe var det også bartrær. Det var ikke før jeg kom helt opp på toppen at jeg kom på at jeg hadde lest om et hyttefelt som var planlagt bygget på Alveberget. Jeg hadde helt glemt det, men nå så jeg. Der det hadde vært skog, var det hytter, og utenfor hyttene var det parkeringsplasser, og mellom hyttene var det småveier og snuplasser. Jeg gikk gjennom feltet, som bare var halvferdig, og videre mot utkanten på den andre siden der de var i gang med å gjøre klart til neste byggetrinn. Store hauger med stein lå spredt utover landskapet, skogen var flathugget og snart skulle tomtene sprenges og planeres klar til flere hytter.

Jeg satte meg på en stein som sikkert også snart skulle bort, og skjønte at dette, som jeg hadde snublet over, ikke kom til å få plass i et dikt. Det trengte mer plass, og mitt aldri mer! viste seg å vare kort, for dette måtte få plass i en roman.

I den romanen er det også en som snubler, for ikke så si faller, og hun heter Hildur. Hennes historie, som begynner med at hun er på IKEA for å treffe en kjøkkendesigner, har også begynt med et fall. Det er Håkon, mannen hennes som har ramlet ned fra stigen på hytta, og havnet på sykehuset. Det er pandemi, så Hildur får ikke bli med ham inn, for de tror ikke at han er så skadet. Men da det viser seg at han er det, ringer de etter Hildur. Hun kommer så fort hun kan, men må oppgi personalia til securtiasvaktene, og dyrebare sekunder går tapt. Da hun endelig kommer inn, er Håkon død. Det fyller henne med en gru som varer og varer og ikke vil slippe tak, så Hildur reiser på hytta for å rydde opp, ikke bare på hytta som hun har arvet og som Håkon og hun hadde planer om å pusse opp, men også i seg selv. Hun har mye å ta tak i. Det er det hun forstår, og som gjør at hun blir på hytta, selv om alle vil at hun skal komme hjem og tilbake til hverdagen og rutinene. Men det vil hun ikke, for det er hverdagen og rutinene og måten hun har levd på som har gjort at hun har endt opp på hytta på denne måten, uten Håkon, fylt av gru.

Selv ikke da hun treffer en ung gutt, som heter Usman, som har kommet alene til Norge fra Afghanistan og som er glad i å gå i skogen når han er redd eller ute av seg, vil hun gjøre noe. Og ikke da Torstein, Grunneieren vil ha henne til å holde seg unna de samme protestene, og vise forståelse for nødvendigheten av å bygge ut, engasjerer hun seg, for hun bryr seg ikke. Hun vil bare være i fred og rydde opp i seg og sitt, for hun våkner med gru og sovner med gru og bærer rundt på gruen hele dagen, inntil hun en dag snubler og faller i skogen, og det skal forandre alt.

Sakte, men sikkert, våkner en ny forståelse i Hildur, ikke bare av livet, men også av døden og hvordan alt henger sammen. Hvordan trærne henger sammen for eksempel, under jorden, gjennom det nettverket som heter mykhorriza, som er et nettverk der sopp spiller en viktig rolle i overføringen av næringsstoffer, og som også gjør at trær kan advare hverandre, overføre kunnskap og vise hverandre omsorg. Ja, forskning har vist at trær kan holde stubbene til gamle slektninger i live lenge etter at de er døde, og det berører Hildur. Og hun blir rørt av hvordan et tre, når det faller, gir seg selv som gave til alt som lever og vokser. Det falne treet omdannes til næring til alle de andre vekstene i skogen ved hjelp av nedbryterne, innsekter som lever av død ved, og dessuten mange typer sopp.

Sopp står det også om i rapporten som Jenny Gulbrandsen skrev, for det var mye sopp i edelløvskogen på Alveberget. En av dem står også omtalt i en artikkel skrevet av to botanikere, Tove Hafnor Dahl og Kåre Homble. Den ville, hvis den ikke hadde blitt oppdaget kun én eneste gang tidligere i Sveits, fått navnet Colipila Alvebergensis, så sjelden er den. Denne lille soppen, Alvebergensis, er unnselig, bitteliten, den kan ikke plukkes og stekes med smør og hvitløk og fløte for eksempel, ja så liten og unnselig er den at rådmannen uttaler at den krever sin fagmann for å bli oppdaget, men betyr vel ikke at den ikke har en verdi i seg selv, tenker Hildur.

Hildur bestemmer seg for å handle etter det fallet i skogen, slik jeg også, på min måte, bestemte meg, den dagen i edelløvskogen, da jeg snublet, så og si, inn i det som var større enn et dikt, for at jeg måtte skrive denne romanen. For selv om hyttefeltet allerede stod der, og deler av edelløvskogen var borte, så var det ikke for sent å bevege seg inn i den gjennom fiksjonen. Der kunne jeg spole tiden tilbake, reetablere skogen så og si, i all dens fylde, med alle trærne, det verdifulle hasselkrattet der det vokser sjeldne orkideer, og alle de andre vekstene, skogfiol, liljekonvall og blåveis, myske, sannikel og trollbær, for å nevne noen, for ikke glemme soppen, oksetungesopp, ruteskorpe, stubbeflathatt, eikebroddsopp og lundbeger. Ja til og med Alvebergensisen kunne finne sin vokseplass igjen, på gammel ved av osp. Og deretter kunne jeg slippe Hildur til, for å se om hun hadde det i seg, som jeg altså hadde kommet for sent til, å gjøre noe for å stoppe ødeleggelsene og La Alveberget leve! Og hvis du ble nysgjerrig på hvordan det går, ja, så er det bare å lese boka.