Ingen varer i handlekurven

Logg inn

Har du ikke bruker? Registrer deg

Har du glemt passord? Tilbakestill

HjemArtiklerMin debut: Karen Thommesen

Min debut: Karen Thommesen

Thommesen_Foto_Bonnier_Forlag

Karen Thommesen

Karen Thommesen har skrevet sin aller første roman, krimboken Djeveløya. Handlingen foregår ved Cyberforsvarets stasjon på Jan Mayen. Etter et mistenkelig dødsfall og flere uforklarige ulykker, griper redselen de få som befinner seg der. Hvem av dem er uskyldige og hvem er djevelen på øya?

Vi tok en prat med debutforfatteren om alt fra eventyr og kulturminner til beundringsverdige karaktertrekk og krim som litterær sjanger.

Du har selv besøkt Jan Mayen – hvilket inntrykk gjorde øya på deg?

Det er de færreste forunt å besøke Jan Mayen. Jeg kom dit da jeg var ansatt hos Riksantikvaren og har bare tilbrakt noen ganske få timer på øya, det vil si bakketiden til et av Forsvarets Hercules-fly som skulle opp med forsyninger. Det første som slo meg var at jeg like gjerne kunne ha landet på en annen klode, brutalt og vakkert, på én gang. Alt er annerledes på den vulkanske øya, både geologien og vegetasjonen. Det som vokser der, er ikke høyere enn én til to centimeter over bakken. Fra avstand ser det ut som om noen har lagt grønne tepper over de svarte og rødlige fjellene. Da jeg besøkte øya i 2016, var jeg på den fredete gamle meteorologiske stasjonen "Gamle Metten", sammen med fagdirektør Susan Barr fra Riksantikvaren. Hun har vært en pioner innen dokumentasjon og bevaring av polare kulturminner, og hadde sine første befaringer på Svalbard allerede i 1979. Det betyr at hun også har sett hvordan klimaendringene har påvirket polare strøk. Og det hun kan fortelle er ikke alltid like oppløftende.

Hvorfor ble det en kriminalroman, og ikke en annen sjanger?

Jeg har alltid lest mye krim, så det er vel rett og slett den sjangeren jeg føler meg hjemme i. Når det er sagt, rommer krimsjangeren så mye. Jeg har alltid vært glad i krim som gir noe mer enn bare ren action, selv om det også er moro. Det beste er når du leser en bok som både er spennende og samtidig gir deg innblikk i et miljø, et samfunnsfenomen eller en historisk periode du selv ikke kjente så godt fra før av.

Hva slags type mennesker tror du oppsøker et sted som Jan Mayen, hva har de til felles utover det rent praktiske formålet ved å dra dit?

Dette blir ren gjetning fra min side, men jeg vil tro at en viss eventyrlyst, kombinert med praktisk sans, vil være et godt utgangspunkt. Det jeg vet, er at et opphold på Jan Mayen ikke er ufarlig. Man er veldig isolert, og hvis noe skulle skje, kan det ta lang tid før hjelpen når fram. Alvorlige ulykker har skjedd, også i nyere tid, så jeg har stor respekt for dem som tar på seg et oppdrag på øya. Jeg har ønsket å lage en spennende krim, samtidig som jeg håper og tror jeg at jeg har klart den balansegangen det er å underholde uten å være spekulativ med tanke på de få ansatte som til enhver tid befinner seg på øya.

Du har to hovedkarakterer i boken din, hvordan sjonglerte du disse?

Anders Veka er etterforskeren fra fastlandet, som kommer til øya for å undersøke det han først antar er en ulykke. Oberst Katrine Kure er stasjonssjef på øya og ansvarlig for de ansatte der. I boka veksler vi mellom deres synsvinkler. Det betyr også at vi får vite hva de til enhver tid tenker, både om etterforskningen, situasjonen på øya og hverandre. Alt blir ekstra komplisert når Katrine på den ene siden ønsker å hjelpe Anders med etterforskningen, samtidig som hun har ting hun ønsker å skjule. Anders og Katrine gjennomgår store prøvelser mens uvær og ulykker gjør at de blir isolert på øya. De er prisgitt hverandre og nødt til å samarbeide. Uten å røpe for mye, kan jeg vel si at det til tider er ganske stor slitasje dem imellom. Som Anders selv konkluderer med i boka, søvnmangel og redsel er en dårlig kombinasjon.

Så har vi tre kjappe spørmål til deg:

Hva var din siste kulturopplevelse?

Det var «Spynorsk. The Musical.» på Det norske teatret.

Hvilken bok var din favoritt som barn?

En eldre versjon av Brødrene Grimms eventyr, fra min mors barndom. Den hadde alle grusomheter i behold, og hadde kanskje ikke fått passere som god litteratur for små barn i dag. Men jeg elsket den, først som høytlesning fra mor, etter hvert leste jeg på egenhånd.

Nevn tre mennesker som har inspirert deg.

Det er mange, og jeg vet ikke om jeg klarer å holde meg til tre. Kanskje jeg heller kan si er at det er noen egenskaper hos andre som jeg særlig beundrer. Sikkert fordi jeg ikke har dem selv, i alle fall ikke i fullt monn.

Mennesker med et sterkt moralsk kompass som også lever etter dette kompasset i alt de gjør, både i yrkesliv og privat, uansett hva det betyr av oppofrelser.

Mennesker som tør å dumme seg ut, eksponere seg selv og forsøke igjen, selv om de går på en smell eller to.

Mennesker som alltid klarer å være ærlige, uten å fornærme noen eller få noen til å føle seg mindre verdt.