Hva skal man si til barna ved samlivsbrudd?

I boka Samarbeidsmagi kommer familie-og barn-ekspert Hedvig Montgomery med råd til deg som er forelder og går gjennom et samlivsbrudd og til nye voksne som kommer inn i barnas liv.

Et av de vanligste spørsmålene Montgomery møter når hun snakker med foreldre som skal gå fra hverandre er «Hva skal vi si til barna?» Her er hennes beste råd:

Barn vet som regel at noe har skjedd. De merker det på stemningen mellom dere, på blikkene og de stive smilene, på stillheten. Det går ikke an å skåne barna ved ikke å snakke om det. På et eller annet tidspunkt må dere fortelle at dere ikke har tenkt å være sammen mer, og det er en samtale dere bør ha tenkt nøye igjennom på forhånd.

Mange gruer seg til akkurat dette øyeblikket. Et eller annet sted inni oss vet vi at vi der og da skaper en scene som kommer til å spille i minnene deres resten av livet, i alle fall om barnet er over 3 år eller deromkring. Og ja, det er et viktig øyeblikk, men det er ikke et ødeleggende øyeblikk. Det sitter folk et eller annet sted på kloden og har denne praten med sine barn akkurat nå mens du leser dette, og stort sett går det veldig greit.

Men noen måter er bedre å gjøre det på enn andre. For det første: Ikke gjør det i en fornøyelsespark. Ikke et vondt ord om Disneyland, men skilsmisser og brudd er ikke piller som trenger å sukres.

Hvis du prøver å gjøre noe hyggelig samtidig som du forteller at det er slutt, så vil den tingen aldri bli hyggelig igjen.

Det barnet trenger, er et bilde av hva som har skjedd, noe som er sant og som de har mulighet til å forstå. Ofte betyr det mindre avanserte historier enn vi tror. Ta utgangspunkt i noe de allerede har plukket opp, fortell at dere ofte er uenige, at dere gjør færre ting sammen eller krangler litt for mye og har kommet frem til at dere ikke kan være kjærester lenger. «Vi klarer ikke å bo under samme tak hele tiden, men vi skal fortsette å være foreldre sammen.» Det er sant, og det gir barnet en knagg å henge det på.

Å si: «Vi er like glade i hverandre fortsatt», er ikke sant. Hadde dere vært det, ville dere fortsatt vært sammen. Sånne beskjeder forvirrer barnet. Det samme gjelder setninger som: «Dere kommer ikke til å merke noen forskjell» eller «Det blir akkurat som før for deg, men mamma og pappa skal bo på to steder». Det er jo ikke sant.

Det er også viktig at begge foreldrene får komme til orde. At dere finner frem til en sannhet som funker for begge to. Om den ene sitter taus ved siden av, blir det feil. Det er med andre ord lurt å øve litt på forhånd.

Noen foreldre kan få et behov for å informere barna med en gang, fordi det føles så viktig, men ikke gjør det. Sørg for at dere sammen kan finne noe dere begge står for, noe det går an å nikke til mens den andre snakker – og motsatt.

Å finne frem til en felles sannhet kan være vanskelig. Kanskje har den ene parten funnet seg en annen, kanskje er en av dere helt tom etter å ha levd uten nærhet i årevis, kanskje er du full av sårede følelser. Det vil alltid være to historier om et brudd, men det gjelder å finne frem til noe i din egen sannhet som er ålreit for barnet å høre, og som gjør at du ikke tråkker på den andre forelderen.

Når dere har fortalt barnet om bruddet, kommer det til å legge beslag på tankene hennes. Hele verden vil virke annerledes i en periode. Dere kan ikke unngå å fylle hodet hennes med en haug med nye spørsmål: «Hvor skal vi bo?», «Er de fortsatt glad i meg?» og «Kommer vi til å få dårlig råd?»

Mange barn blir i en periode dårligere til å holde orden på alt det andre som hodet vanligvis brukes til. Matteoppgaver, svømmetimer og noteark får ikke den plassen det en gang hadde. Derfor er en del av det å ta vare på barnet å fortelle hva som skjer, til besteforeldre, trenere, lærere og barnehagepersonell. Hvis folk ikke vet grunnen, kan de tro at barnet oppfører seg dårlig, i stedet for å se at er en helt normal reaksjon på en stor livshendelse. Det å fortelle andre voksne hva som foregår i familien, er å gi dem en nøkkel til å forstå barnet.

Dette er, når jeg tenker på det, det første stedet hvor dere skal øve på å samarbeide som skilte. Nå gjelder det å legge sitt eget litt til side, å plassere de såre følelsene et annet sted. I stedet skal dere begge forsøke å tenke på det som forhåpentligvis kan bli et slags refreng i mange år fremover: «Hva trenger barnet av oss nå, og hvordan kan jeg best hjelpe til med det?»

Hedvigs hovedregler:

• Hvis mulig, ta praten sammen.
• Informer omgivelsene om det barnet går igjennom.
• Fortell noe som er sant, konkret og håndterbart for barnet.
• La alle barna få høre det samtidig. Det er fint for søsken en dag å kunne være sammen om viktige historier fra barndommen.
• Husk at barnets reaksjon er ok uansett hva den er.