Utdrag: Offermakeren av Viveca Sten
Offermakeren er den første boken i Viveca Stens spektakulære nye serie «Mordene i Åre», som utspiller seg i de Jämtlandske fjellene. Her vever forfatteren sammen den storslåtte naturen og sterke personligheter til en spennende mordgåte.
Prolog
Snøen ligger som et kompakt teppe da Sebbe Granlund svinger inn på personalparkeringen ved VM6-heisen, stolheisen midt i skianlegget, der han er sesongansatt.
Det er tjue minusgrader, men det føles kaldere. Trekronene er pakket inn i rimfrost, og Åreskutan er nesten ikke synlig i snødrevet. Det harde skinnet fra lysanlegget skaper et svart-hvitt-landskap med lange skygger mot hvit snø.
Vintersesongen i Åre har akkurat begynt.
Bort til VM6-heisen er det bare en kort gåtur, men varmen fra bilen forsvinner på et øyeblikk. Luften fryser i neseborene da Sebbe låser opp heishuset. Klokka er litt over ni, anlegget åpner halv ti, og da må alt være i orden. Selv om sesongstarten som vanlig var i begynnelsen av desember, er det foreløpig lite folk i bakkene.
Han trykker på den røde knappen som får maskineriet i gang. Et høyt lydsignal skjærer gjennom stillheten, deretter setter skitrekket seg i bevegelse. VM6-ern er en av de eldre heisene, med plass til seks personer om gangen. Stol etter stol passerer foran øynene hans.
Mens heisen går, tar han fram telefonen for å sjekke Snapchat. Nattens snøfall har lagt seg på stolsetene. Han burde gå ut og børste av dem, men kulda gjør at han holder seg innendørs.
Den første halvtimen spiller det ikke så stor rolle. Solen går opp kvart på ti, og før den tid er det ikke mange ute.
Sebbe slipper mobilen med blikket. En skygge har fanget oppmerksomheten hans, en uvant form i en av heisstolene, nesten som om noen er med ned fra toppen.
Han prøver å se etter, men det er fortsatt nattsvart ute.Stolen nærmer seg påstigningsområdet. Det ser faktisk ut som om en person halvveis ligger i det ene hjørnet, men et eller annet stemmer ikke, for kroppen er skjev og sammensunket.
Selv om heisen er nesten framme, er den mørke silhuetten helt urørlig.
Sebbe reagerer instinktivt. Han trykker på stoppknappen og forter seg ut. Heisstolen blir hengende et par meter unna, og den brå bevegelsen får personen som sitter der, til å sige enda mer sammen.
Sebbe blir stående mens han tar inn synet foran seg.
Det ser ut som en utstillingsdokke. Og likevel ikke. De menneskelige trekkene er på plass, men ethvert tegn til liv er utslettet. Øyebrynene og vippene er dekket av snøkrystaller, og ansiktet er stivnet i en frossen grimase.
Huden er blåhvit med lepper som kulda har gjort smalere.
Heisen gjør en gyngende bevegelse, og det er nok til at kroppen glir ned av setet og havner i snøen, rett foran føttene til Sebbe.
Med åpen munn stirrer han på det stivfrosne liket.
«Faen,» hvisker han. «Ikke du.»
