Bonnier Forlag
Bonnier forlag er Norges fjerde største allmennforlag

Ingen varer i handlekurven

Logg inn

Har du ikke bruker? Registrer deg

Har du glemt passord? Tilbakestill

HjemArtiklerUtdrag: Kjærlighet i Minnesota

Utdrag: Kjærlighet i Minnesota

Microsoft Teams image 1

Kjærlighet i Minnesota av Mathias Haven vant Subjektprisen i 2021 og er nominert til Tarjei Vesaas' debutantpris. Her får du en sniktitt!

Sapiens

(År før dagen i dag)

Pang.

13,8 milliarder: Materie og energi oppstår. Atomer og molekyler.

4,5 milliarder: Jordens opprinnelse.

3,8 milliarder: Levende organismer blir til.

6 millioner: Siste felles slektning av mennesker og sjimpanser dør ut.

2,5 millioner: Den første steinredskapen blir laget.

2 millioner: Mennesker sprer seg fra Afrika til Eurasia.

300 000: Det blir vanlig å ta i bruk ild.

200 000: Homo sapiens utvikler seg i Øst-Afrika.

70 000: Den kognitive revolusjon. Vi utvikler språk.

30 000: Utryddelsen av neandertalere.

16 000: Homo sapiens slår seg ned i Amerika.

13 000: Utryddelsen av Homo floresiensis.

Homo sapiens er eneste overlevende menneskelige art.

12 000: Landbruksrevolusjonen. Permanente bosettinger, planteproduksjon, husdyr og melkeproduksjon.

5000: Vi får kongeriker og polyteistiske religioner.

2500: Buddhismen oppstår.

2000: Kristendommen oppstår.

1400: Islam oppstår.

500: Den vitenskapelige revolusjon.

200: Den industrielle revolusjon.

159: Homestead Act.

71: Annen verdenskrig. Utviklingen av atomvåpen.

56: Hubert Humphrey blir visepresident.

42: Murens fall.

16: Facebook blir grunnlagt.

Dagen i går: Jeg ringte sjefen min og løy om at jeg var blitt matforgiftet.

Tre timer lå jeg i sengen før jeg sto opp. Bladde meg rundt på nettet og prøvde å runke. Algoritmer basert på alder, geografi, etnisitet og kjønn ga meg forslag til videoer som skulle stilne mine lyster, men det er mye algoritmene ikke kan ta høyde for. Noen av jentene så ikke eldre ut enn elevene mine. Tanken på en intim samtale med en tenåring var i seg selv nok til å miste ereksjonen. Å høre «liksom» mellom annethvert ord, eller prøve å sette seg inn i en eller annen app. Da jeg endelig sto opp, var jeg så sliten at jeg ikke orket å lage frokost.

«Hva skal det være,» sa den mekaniske stemmen over høyttaleren på Hardee’s, på en måte som antydet at hun hverken visste hva spørsmålstegn eller intonasjon var.

Jeg bestilte en dobbel cheeseburger og en stor Dr Pepper. Jeg kjørte bort til en av de mange ledige parkeringsplassene. På plenen foran meg, mellom bilen og Starbucks, så jeg en liten hare. At den skulle overleve mer enn én dag her, kunne jeg aldri tenke meg.

Jeg tok en stor slurk av brusen. Og etter å ha spist i noen minutter løftet jeg blikket. Ved siden av meg sto to andre biler. To enslige menn satt i hver sin bil, oppslukt av hver sin burger, de også. En flokk gjess fløy over parkeringsplassen. Det er rart ikke alle reiser sørover når høsten kommer.

Dagen i dag: fredag morgen. Midten av september. Den kalde duggen ligger fortsatt i gresset, solen har ikke tatt den ennå.

Jeg er først ute. Den tunge inngangsdøren åpner seg automatisk. Lyden av sko på linoleumsgulv, gjenklangen i de lange gangene. I starten var det nesten postapokalyptisk å gå gjennom den store bygningen helt alene. Et kjapt øyeblikk var det apokalyptisk. Nå er det hverdag.

Jeg setter over kaffen, og frokosten min spiser jeg ved skrivebordet. Jane er nestemann på jobb. Vi er blant dem som har jobbet her lengst. Jeg smiler vennlig til henne, og hun smiler tilbake. God morgen, hvordan går det, bra, hva med deg, nei, ikke noe nytt, nei, ikke her heller.

Jeg lurte litt på om hun hadde tenkt å nevne at jeg var borte i går. Det var min første sykedag på åtte år, men man kan ikke få med seg alt. Hun skjenker seg en kopp før kaffetrakteren har sluttet å dryppe – dråpene freser idet de treffer varmeplaten. Så forsyner hun seg av kjeksene i overskapet. Det er ikke en optimal frokost, men jeg skjønner fristelsen. Selv om plassen hennes er langt unna min, hører jeg at hun setter seg ned med et sukk. Jane har mann og to barn og liker å bake. Mesteparten av det jeg kan om henne, har jeg lært fra Instagram.

Av og til er hun med på lønningspils, men det skjer sjeldnere og sjeldnere. De siste årene har de nye, yngre kollegene vært i overtall. De snakker om nye læringsmetoder og verktøy, forelesere de har sett på nett, hvilken retninger vi bør bevege oss mot i fremtiden – og det kan være vanskelig å henge med. Også de popkulturelle referansene skaper et stort skille mellom de eldre og de yngre. Verden beveger seg raskere for hvert år som går. Det er jo positivt, det, egentlig, at det gjøres fremskritt. Jeg kan høre Jane tygge med åpen munn gjennom rommet.Bussene slipper av nervøse og overmodige elever. Skrik, latter og lyder fra mobiltelefoner – ekkoet av den pubertale hymnen runger i de store gangene.

Pang.

Og de undrer seg.

Pang.

Og de skriker.

Pang.

De gjemmer seg under pultene. I skapene.

Og de løper.

Pang.

Og det blir stille.

Pang, og det er glemt.

Ingen av elevene gikk her for fem år siden. De vet ikke at gangene har hørt høyere lyder, og enda større stillhet. De går forbi plaketten med bilder som sier ikke glem oss, uten å vite hvem det er de ikke skal glemme.

Jeg har glemt dem, jeg også, på flere måter enn jeg skulle ønske. De pleide å sitte i kantinen, de drev rundt ute i skolegården. Jeg husker ikke lenger stemmene deres, hva slags tonefall de hadde, hva slags kroppsspråk, hvordan de gikk, hva de snakket om, ansiktsuttrykk. Jeg husker ansiktene fordi jeg ser bildene hver eneste dag. Det eneste som sitter igjen, er denne ubeskrivelig følelsen av noe menneskelig. Unisont husker vi dem hvert år, på samme tid. Vi tenner noen lys, minner hverandre på at vi aldri må glemme. Én dag med skrekk, en uke med kjærlighet, et liv i fornektelse.

Klokken ringer. Første time er geografi. Menneskehetens historie. Fra vi oppsto til hit vi er kommet nå. Å gi sekstenåringer et bredere perspektiv på livet er vanskelig, men jeg unner dem uvitenheten. Jeg gjør virkelig det.

Jeg ser utover klasserommet. Ikke alle har tatt rollen jeg trodde de skulle ta da de begynte. Rett foran kateteret sitter Nick – den eneste som foreløpig ikke har rakt opp hånden i timene mine. Det var noe med steget, kanskje kombinert med klærne, som tilsa at det bodde selvtillit i ham. Hva var det jeg overså da jeg tenkte det? Jeg ventet på at noe skulle skje – at han skulle tulle med de andre guttene, med meg, med en av jentene, et eller annet. Men han bare sitter der, med blikket plantet i pulten.

Jeg blir glad i alle sammen, før eller senere. Jeg vet at jeg til og med kommer til å savne frekkhetene deres. De er så unge og vet ikke hvor fort det vil gå. Livet passerer så stille at man knapt merker det. Femtiåtte år gammel har jeg blitt. Jeg er jo ikke gammel. Mississippielven er gammel, Lake Superior er gammel, Eagle Mountain er gammelt, furuen, granen, bjørken er gammel, og stjernene på himmelen er gamle. Men jeg er vel heller ikke ung.

Jeg blir svimmel idet jeg reiser meg. Jeg legger en hånd på kateteret for ikke å miste balansen. Det er som om ansiktet smelter innover. Det skarpe skinnet fra lysrørene gjør at jeg kniper øynene igjen.

Jeg burde si noe. Jeg får øye på en tegnestift på kateteret og trykker hånden min ned på den. Stiften borer seg inn i håndflaten, jeg blør, det gjør vondt, men panikken letter. Jeg trekker pusten, dypt. Inn.

Noe merkelig skjer når man gir dem lengre tid enn forventet. Først er de urolige, men så vet de ikke hva de skal gjøre med friheten. De venter på at noen skal ta kontroll. Kanskje har jeg gjort det samme alle disse årene. Det føles som om jeg har opplevd for lite til å ha levd i nesten seksti år. Alt jeg gjør, er gjentakelser. Det er vanskelig å sette fingeren på hva jeg kunne gjort annerledes. Det ble bare ikke akkurat slik jeg hadde sett det for meg. Jeg vet at de stirrer, og jeg rister litt på hodet.

«Okay,» sier jeg. Jeg vet ikke hvor jeg er på vei, men får øye på prosjektoren.

«Så stille var det nok ...»Jeg ber Nick skru av lyset, jeg vil at han skal få følelsen av å ha bidratt. Og viktigere enn det, at de andre ikke merker at han aldri rekker opp hånden.

«Før dette skjedde.»

Første slide: det store smellet. Og så en film på ti minutter. Jeg kan endelig stirre tomt ut i det mørke rommet. Jeg er trøtt og sulten. Hele tiden.

Lunsjen spiser jeg alene i dag. Roger reiser seg idet jeg setter meg ned, han har flere matematikkprøver å rette. Jeg skjønner det, sier jeg til ham, og jeg gjør jo det. Jeg vet hvor krevende enkelte perioder av skoleåret kan være. Han smiler idet han går, jeg smiler tilbake. Roger blir ikke med i kveld, det kan jeg garantere. Han er god venn med Sam og Philip, og jeg vet at de spiller dart sammen jevnlig. Jeg hadde ikke hatt noe imot å bli med, men det føles for sent å presse seg på noe som har foregått i flere år. De har sikkert en dynamikk som er ganske forseglet nå. Jeg luftet ved en anledning i fjor at jeg syntes dart var interessant, men det kom ingen invitasjon.

Sandwich med ost og skinke, babygulrøtter og melk på menyen i dag. Det er det samme flere ganger i uken, men det hender jeg tar juice i stedet for melk, og agurk eller paprika i stedet for babygulrøttene. Likevel er det nok bedre enn ham-burgeren jeg spiste i går.

Carol kommer gående. Jeg prøver å smile, men hun ser på meg og myser, som om jeg har mat i ansiktet. Jeg begynner å ta meg til munnviken idet hun smiler tilbake. Kanskje har hun bare dårlig syn.

«Bare å slå seg ned,» sier jeg og oppdager at hun har propper i ørene. Jeg tar meg til ansiktet igjen for å dobbeltsjekke at det ikke er mat der.

Ingen timer etter lunsjen, bare rette noen flere prøver og takk for i dag, god helg, nei, jeg skal nok ikke på lønningspilsen, nei, kos dere, ja, det er jo sånn det er, dere er unge og fulle av håp, hehe, så dere må jo kose dere mer enn oss gamle gubber, nei da, jeg er ikke gubbe ennå, men jeg vil ikke ødelegge, nei, nei, jeg skjønner det godt, vi sees på mandag, ja, kjempehyggelig.

Jeg får øye på Mike idet jeg pakker sammen, vi er på samme alder. Like gammel som Gary ville vært. Læreren som dør, er aldri like tragisk som eleven som dør, og jeg skjønner jo det. Han er den eneste jeg fortsatt kan se når jeg lukker øynene. Men ingen svarer. Ikke når jeg roper, ikke når jeg hvisker. Han forsvinner litt for hver måned som går, blir vagere og vagere. Uke etter uke.

«Skal du på fredagspilsen?» spør jeg.

Han trekker på skuldrene.«Jeg drikker egentlig ikke så mye.» «Nei, men det er mer som et uttrykk. Jeg tror det er mange som ikke drikker,» sier jeg.

«Nja, jeg tror nok ikke det er noe for meg.»

Jeg kjenner svimmelheten igjen. Ansiktet hans blir tåkete foran meg. Jeg trekker pusten dypt flere ganger.

«Når er det, da?» spør han.

Jeg anstrenger meg for ikke å skjele, åpner munnen, men klarer ikke å si noe ennå. Han åpner munnen litt, han også, som om han er klar til å svare.

«Beklager,» presser jeg ut.

«Syv, er det.»

«Ja, jeg rekker det nok ikke uansett.»

Jeg har lyst å strekke ut armene og ta tak i hendene hans.

«Beklager!» roper jeg høyt inni meg.

Og dermed er arbeidsdagen over.

Vi møtes på The Up-Down. En liten brun pub, uten noen gjennomført stil, men med priser som passer lærere. Et par av musikklærerne er der da jeg kommer, men dem kjenner ikke jeg. Matthew, en av gymlærerne, sitter for seg selv. Bred over skuldrene, atletisk. Jeg tror han har vært svømmer. Jeg kjøper meg en øl og setter meg ned overfor ham.

«Alt vel?»

«Jo da, kan ikke klage,» svarer jeg.

Vi nikker og tar en slurk. En gammel Burl Ives-låt spilles over anlegget.

«Fornøyd med starten på semesteret?»

«Ja. Kan ikke si at det har vært noen store problemer ennå. Og du?»

«Helt på det jevne, må jeg si.»

Matthew jobbet i Arizona før han flyttet hit for tre år siden. Jeg merker meg stemmen hans, ansiktsuttrykket og kroppsspråket. Hva gjør at alt dette så fort blir glemt? Og hvilken følelse ville jeg sittet igjen med om jeg så ansiktet hans? Jeg tilbyr å kjøpe neste runde, og han takker høflig ja.

«Hva tenker du om sesongen?» spør han da jeg setter meg igjen.

«Hvilken sesong tenker du på?»

«Vikings!»

«Ja, Vikings, selvfølgelig. Blir vel som alle andre år. Store forhåpninger, men aldri det helt store.»

«Ja, det kan man si. Jeg har jo heldigvis Cardinals å følge også.»

«Ja, du er heldig,» sier jeg, og mener det.

Du vet ikke hvor heldig du er, har jeg lyst til å si. Ørheten presser seg på igjen, men den er annerledes. Jeg er sliten og har alkohol i kroppen.

Matthew ser over skulderen min og smiler da han ser June komme inn døren. Kanskje er det opptakten til deres liv sammen. Jeg skulle ønske jeg kjente noe annet enn det jeg gjør da jeg tenker over den muligheten. Unnskyld meg, sier han, men jeg sier ikke tenk på det, bare kos deg, jeg skal ikke oppholde deg, jeg trengte uansett en ny øl, hehe, jepp, vi snakkes mer etter hvert, jeg var på vei ut, okay, men vi sees mandag, helt sikkert, jo da, sikkert mandag, veldig hyggelig, vi snakkes, ja. Jeg skal hjem og ta en øl med en gammel venn, før han forsvinner helt.

Dagen i morgen: Kanskje skjer det ikke. Men kanskje allikevel.Sannsynligvis er morgenen lik de fleste lørdagsmorgenene mine. Jeg våkner i ti-draget. Vrir meg litt i sengen, lytter til stillheten i rommet. Sulten er der igjen, men frokosten kan vente. Kanskje går jeg ut av kjøkkenet, gjennom stuen til entréen. Tar på meg sko, men lar alt annet ligge. Låser ikke døren engang. Kanskje telefonen min ringer, og kanskje tar jeg den ikke. Kanskje er det for mange andre tanker i hodet. Eller bare én.

Jeg tar til høyre og går forbi huset til Sean, ser om rullestolrampen fortsatt er skrudd fast til trappen, eller om de nye eierne har fjernet den. Kanskje går jeg forbi huset til Joyce også, om ikke foreldrene har flyttet. Jeg skal gå til jeg møter Mississippielven og følge den nordover uten å stoppe, helt til jeg er totalt utmattet. Så skal jeg ligge der når natten kommer, mens jeg titter opp på de samme stjernene man kunne se på den andre siden av kloden for bare timer siden. Jeg skal våkne neste dag og lære meg å bruke ild igjen, gjenoppdage naturen, male hulemalerier, jakte dyr, utvikle språk så jeg kan si hva jeg tenker, lese på Rosettasteinen før jeg leser Shakespeare, lære meg landbruk og oppdage religion, bli en del av en stamme, kjenne tilhørighet og mening. Kanskje kan jeg forsvinne i tiden, la tiden befri meg.

Jeg skal traske gjennom skogen, ett skritt etter det forrige. Jeg har blitt fortalt at det ikke er lurt å bli sittende for mye i egne tanker. Ja, det skal bli godt med litt frisk luft i morgen, tror jeg.