Utdrag: Legg verden bak deg av Rumaan Alam

1

Solen skinte i alle fall. De følte at det lovet godt – folk tolker alt mulig rart som forvarsler. Det var i alle fall ikke en sky på himmelen. Solen sto der solen alltid står.

Den standhaftige og likegyldige solen.

Veiene gled over i hverandre. Trafikken koagulerte. Den grå bilen deres var en glassklokke, et mikroklima: ventilasjonsanlegg, stanken av pubertet (svette, føtter, talg), Amandas franske sjampo, raslingen av rusk og rask, for det var alltid rusk og rask der. Bilen var Clays domene, og han var avslappet nok til at det hopet seg opp, små hauger av korn fra storinnkjøp av energibarer, en uoppklart tennissokk, et abonnementsbilag fra New Yorker, et tvunnet papirlommetørkle forherdet av snørr, en remse hvit plast som noen hadde trukket av et plaster en gang i tiden. Unger trengte alltid plaster, den rosa huden deres brast som sommerfrukter.

Sollyset mot armene deres kjentes beroligende. Vinduene var dekket med en beskyttelsesfilm for å holde kreften unna. På nyhetene snakket de om en intensivert orkansesong, stormer med oppfinnsomme navn fra forhåndsgodkjente lister. Amanda skrudde ned lyden på radioen. Var det kanskje kjønnsdiskriminerende at det var Clay som kjørte, som alltid kjørte? På den annen side: Amanda hadde ingen tålmodighet med bilkjøringens tilhørende mysterier, som datoparkering og hvor ofte bilen måtte inn på kontroll. Dessuten satte Clay sin stolthet i slike ting. Han var professor, noe som lot til å være direkte relatert til hans fryd over livets mer praktiske sider: Å samle gamle aviser til gjenvinning, å strø kjemiske preparater ut over fortauet når det ble glatt, å skifte lyspærer og åpne tette vasker med en bitte liten avløpsåpner.

Bilen var ikke så ny at den virket luksuriøs, men heller ikke så gammel at den virket bohemsk. En middelklassebil for middelklassefolk, bygget på en slik måte at den ikke fornærmet mer enn den tiltalte, kjøpt i en bilforretning med speilvegger, noen halvhjertede ballonger, og overtallige selgere som sto i grupper på to og tre og raslet med mynter i lommene på de helt ordinære buksene sine. Noen ganger gikk Clay mot en identisk bil på parkeringsplassen (det var en populær modell, «grafitt»), frustrert over den manglende responsen fra sentrallåsen.

Archie var femten. Han var iført deformerte joggesko på størrelse med kneippbrød. Det hang en eim av melk om ham, slik man også kunne kjenne fra spedbarn, og dessuten et hint av svette og hormoner. For å dempe det hele, hadde Archie sprayet en kjemikalie på skogen under armene, en duft som ikke minte om noe som fantes naturlig i verden, en fokusgruppes konsensus om det maskuline ideal. Rose fulgte bedre med. Man kunne ane en ung jente i blomstring; en blodhund kunne muligens spore det metalliske under lukten av nybegynnersminke og pubertetens forkjærlighet for falske epler og kirsebær. De stinket, det gjorde de alle, men man kunne ikke kjøre på motorveien med vinduene nede heller, det var for bråkete. «Jeg må ta denne.» Amanda holdt opp telefonen, som en advarsel, selv om ingen av dem hadde sagt noe. Archie stirret på sin egen telefon, og Rose på sin, begge hadde spill og foreldregodkjente sosiale medier. Archie tekstet med vennen sin Dillon, som hadde to fedre som nå gjorde bot for sin pågående skilsmisse ved å la ham tilbringe sommeren med å røyke marihuana i toppetasjen på huset de eide i Bergen Street. Rose hadde allerede lagt ut flere bilder av turen, selv om de bare så vidt hadde passert bygrensen.

«Hei, Jocelyn–» At telefonene nå visste hvem som ringte, gjorde takt og tone overflødig. Amanda var mar- kedssjef, mens Jocelyn var kundeansvarlig, og derfor en av Amandas tre direkte underordnede, som det het i det moderne kontorets lingo. Jocelyn var av koreansk opprinnelse, men født i South Carolina, likevel fikk ikke Amanda kvinnens aksent til å stemme. Dette var så rasistisk at hun aldri kunne innrømme det overfor noen.

«Jeg beklager at jeg forstyrrer–» Jocelyns synkoperte pusterytme. Ikke at Amanda var så fryktinngytende, men makt var det. Amanda hadde startet karrieren i byrået til en temperamentsfull danske med en frisyre som kunne minne om tonsur. Hun hadde støtt på mannen på en restaurant forrige vinter og kjent seg uvel.

«Det går bra.» Dette var ikke storsinn fra Amandas side. Oppringingen var tvert imot en lettelse. Hun ville at kollegaene skulle trenge henne, slik Gud vil at folk skal fortsette å be.

Clay trommet fingrene mot det skinntrukne rattet og fikk et skråblikk fra sin kone. Han kastet et blikk i speilet for å sjekke at ungene fremdeles var der, en vane han hadde lagt seg til da de var små. Pusten deres var rytmisk. Telefonene hadde samme effekt på dem som de løkformede fløytene har på kobraslanger.

Ingen av dem la egentlig merke til landskapet langs motorveien. Hjernen bistår øyet; til slutt overgår forvent- ningene man har til noe tingen selv. Gule og svarte piktogrammer, bakketopper avløst av ferdigmurer, et glimt av en jernbaneovergang, en baseballbane, oppbygde svømmebassenger. Amanda nikket mens hun snakket i telefonen, ikke for å bekrefte personen i den andre enden, men for å bevise for seg selv at hun var engasjert. Noen ganger glemte hun å lytte midt i all nikkingen.

«Jocelyn …» Amanda lette etter noe klokt å si. Jocelyn trengte ikke Amandas innspill, bare hennes samtykke. Kontorhierarkiet var vilkårlig, som alt annet. «Bra. Jeg tror det er lurt. Vi er på motorveien nå. Det er bare å ringe, ikke noe problem. Men dekningen blir dårligere etter som vi beveger oss lenger vekk. Jeg hadde det samme problemet i fjor sommer, husker du?» Hun ble stille, kjente seg flau; hvorfor skulle Amandas underordnede huske fjorårets ferie? «Vi skal enda lenger vekk i år!» Hun gjorde det om til en spøk. «Men bare ring, eller send en e-post, det er helt greit. Lykke til.»

«Går det bra på kontoret?» Clay klarte aldri å motstå fristelsen til å uttale «kontoret» med et hint av noe. Det var en synekdoke for yrket hennes, som han i det store og det hele – men ikke fullt ut – forsto. En ektefelle burde ha sitt eget liv, og Amandas var ganske adskilt fra hans. Kanskje det kunne forklare hvorfor de hadde det så godt sammen. Minst halvparten av parene de kjente, var skilt.

«Det går bra.» En av kjepphestene hennes var at en viss prosentandel av alle jobber var umulig å skille fra hverandre, siden alle innebar sending av e-poster som evaluerte selve arbeidet. En arbeidsdag omfattet opptil flere utvekslinger om arbeidsdagen som var i gang, noen byråkratiske høfligheter, en sytti minutters lunsj, tjue minutter med flakking rundt i det åpne landskapet, tjuefem minutter med kaffedrikking. Noen ganger føltes hennes egen deltakelse i denne farsen tåpelig, andre ganger absolutt nødvendig.

Trafikken var ikke så ille, men da motorveien smalnet og ble til landeveier, var den plutselig det. Ikke helt ulikt den siste, strevsomme etappen laksen avlegger på vei hjem, men i dette tilfellet med frodige, grønne midtrabatter og små kjøpesentre med regnflekket stukkatur. Byene var enten arbeiderklassebyer fulle av folk fra Mellom-Amerika, eller velstående og befolket av en hvit demimonde av rørleggere og interiørdesignere og eiendomsmeglere. De virkelig rike bodde i en helt annen sfære, omtrent som Narnia. Man måtte snuble over slike steder, følge veier fulle av fartsdumper til deres uunngåelige endepunkt, en blindvei, et herskapshus med utsikt over en dam. Luften var en søt cocktail av havbris og tilfeldigheter, velegnet for tomater og mais, og dessuten med et hint av luksusbiler, kunst, de myke tekstilene rikfolk fyller sofaene sine med.

«Skal vi stoppe og ta en matbit?» spurte Clay og gjespet mot slutten av setningen, en kvalt lyd.

«Jeg dør av sult.» Archies hyperbol.

«La oss dra på Burger King!» Rose hadde fått øye på restauranten.

Clay kunne merke at kona ble anspent. Hun ville helst at de skulle spise sunt (særlig Rose). Han fanget opp misnøyen hennes som et ekkolodd. Det var som svulmingen i forkant av en ereksjon. De hadde vært gift i seksten år.

Amanda spiste pommes frites. Archie bestilte et grotesk antall kyllingnuggets. Han dumpet dem oppi en papirpose, blandet inn litt pommes frites og helte en søt, klissete, brun saus fra en liten foliert beholder over det hele. Så tygget han det fornøyd i seg.

«Ekkelt.» Rose likte ikke broren sin, siden han var broren hennes. Hun spiste en hamburger, litt mindre per- tentlig enn hun innbilte seg, og majonesen la seg rundt de rosa leppene hennes. «Mamma, Hazel har sendt meg en kartnål i Google Maps – kan du se hvor langt det er til huset hennes?»

Amanda husket hvor sjokkert hun hadde vært over ungenes høylytte diing da de var små. De hadde slurpet og pattet som om det var rørleggerarbeid de holdt på med, etterfulgt av lidenskapsløs raping og dempet promping, som et dårlig fungerende fyrverkeri, dyrisk og uten skam. Hun strakte ut hånden bak seg for å ta imot jentas mobil, som var klissete av mat og fingrer og varm av overbruk.

«Vennen min, dette er ikke engang i nærheten av oss.» Hazel var ikke akkurat en venn, snarere en av Roses besettelser. Rose var for ung til å forstå slike ting, men Hazels far var direktør i Lazard; de to familieferiene lignet neppe noe særlig på hverandre.

«Ja, men se. Du sa at vi kanskje kunne kjøre dit bort.»

Dette var slikt Amanda kunne finne på å foreslå når hun bare var halvveis til stede, forslag hun senere angret på, for ungene husket dem. Amanda så på telefonen. «Det er East Hampton, jenta mi. Det tar minst en time. Kanskje mer, avhengig av hvilken dag det er.»

Rose lente seg tilbake i setet, hørbart opprørt. «Kan jeg få tilbake telefonen min, er du snill?»

Amanda snudde seg og så på datteren, som var frustrert og rød. «Beklager, men jeg har ikke lyst til å sitte to timer i sommertrafikken bare for at dere skal kunne leke sammen. Ikke når jeg er på ferie.»

Jenta la armene i kors over brystet, og brukte trutmunnen som våpen. Leke sammen! Hun var fornærmet.

Archie tygde mens han så på seg selv i bilvinduet. Clay spiste mens han kjørte. Hvis de ble drept i en bilulykke fordi han var distrahert av en sju-hundre-kaloriers sandwich, kom Amanda til å bli rasende.

Veiene ble enda smalere. På småveiene som svingte av fra hovedveien fantes det et og annet tillitsbasert gårdsutsalg: grønne halvlitersspann med lodne bringebær som mugnet i sin egen saft, og en eske til femdollarseddelen. Alt var så grønt at det ærlig talt var litt sprøtt. Man ville bare spise alt sammen: stige ut av bilen, gå ned på alle fire og sette tennene i selve jorden.

«La oss få inn litt frisk luft.» Clay åpnet alle vinduene, slapp ut stanken fra sine prompende barn. Han sakket av, siden veien var så svingete, nærmest forførende, som en gyngende hofte. Designerpostkassene fungerte som signaler til landstrykerne: god smak og stor rikdom, passér. Det var ingenting å se, så tett var løvverket på trærne. Veiskilt varslet om hjort, tåpelige dyr, vant til menneskers nærvær. De pleide å spankulere selvsikkert ut i veien, storøyde og blinde. Man kunne se kadavrene deres overalt, nøttebrune og oppblåste av død.

De kom ut av en sving og oppdaget et kjøretøy foran seg. Da Archie var fire hadde han visst hva det var: svanehen- ger, et digert, tomt transportmiddel trukket av en målrettet traktor. Sjåføren ignorerte bilen bak seg, lokalbefolkningens sedvanlige nonsjalanse overfor en velkjent invaderende art, og hengeren stønnet seg over hver eneste hump i veien. Det tok halvannen kilometer før traktoren svingte inn der den hørte hjemme, og på det tidspunktet hadde Ariadnes tråd, eller hva det nå var som forbandt dem med satellittene der oppe, røket. GPS-en hadde ingen formening om hvor de var, og de måtte følge anvisningene til Amanda. Som den dyktige planleggeren hun var, hadde hun husket å notere dem i boken sin. Til venstre, så til høyre, så til venstre og deretter venstre igjen, så halvannen kilometer cirka, før de måtte ta av til venstre igjen, deretter var det tre kilometer rett frem og så til høyre. De hadde ikke kjørt seg bort, men de visste heller ikke helt hvor de var.

2

Huset var av hvitmalt murstein. Det var noe forlokkende ved dette røde som var fullstendig forvandlet. Huset så gammelt ut, men nytt. Solid, men lett. Kanskje var det noe grunnleggende amerikansk ved dette begjæret, kanskje var det bare en moderne lengsel, drømmen om et hus, en bil, en bok, et par sko, som kunne romme disse motsetningene.

Amanda hadde funnet stedet på Airbnb. «Det ultimate tilfluktstedet» sto det i annonsen. Hun hadde respekt for det gemyttlige reklamespråket som ble benyttet i beskrivelsen. Kom inn i vårt vakre hus og legg verden bak deg. Hun hadde gitt laptopen, som på dette tidspunktet var varm nok til å dyrke frem svulster i magen hennes, til Clay. Han hadde nikket og sagt noe uforpliktende.

Men Amanda hadde insistert på denne ferien. Forfremmelsen kom med en lønnsforhøyelse. Snart kom Rose til å forsvinne inn i den forakten som tilhørte videregående skole-tiden. I dette flyktige øyeblikket var barna deres fremdeles i all hovedsak barn, selv om Archie snart var én åtti høy. Amanda kunne, om ikke mane frem, så i alle fall fremdeles minnes Archies lyse, jenteaktige stemme, vekten av Rose mot hoften. Det var en gammel sannhet, men hva er det egentlig man husker når man ligger for døden, er det den kvelden man tok med klientene til den gamle biffrestauranten på Thirty-Sixth Street og snakket om konene deres, eller er det den gangen man duvet rundt i bassenget sammen med ungene, mørke øyenvipper med perler av klorvann?

«Dette ser hyggelig ut.» Clay slo av motoren. Ungene tok av seg setebeltet, skjøv opp bildøren og hoppet ut på grusen med stor iver.

«Ikke gå for langt», sa Amanda, selv om det bare var tull. Det fantes ingen steder å gå. Kanskje inn i skogen. Hun bekymret seg riktignok litt for flåtten. Men dette var slik hun praktiserte sin moderlighet, ved å rope ting med autoritet. Ungene hadde sluttet å høre på den daglige jam- ringen hennes for lenge siden.

Grusen laget sine gruselyder under Clays skinnsko.

«Hvordan kommer vi oss inn?»

«De har en nøkkelboks.» Amanda kastet et blikk ned på telefonen. Ingen dekning. De befant seg ikke engang på en vei. Hun holdt tingesten over hodet, men de små stolpene nektet å la seg fylle. Denne informasjonen hadde hun imidlertid lagret. «Nøkkelboksen … på gjerdet ved bassengvarmeren. Kode seks to ni to. Nøkkelen i boksen åpner sidedøren.»

Huset lå skjult bak en formklippet hekk som noen hadde satt sin stolthet i, den så ut som en snøfonn, eller en vegg. På forsiden var hagen omgitt av et hvitt stakittgjerde uten et snev av ironi. Det var et annet gjerde der også, et av treverk og ståltråd, det omga bassenget og gjorde forsikringen billigere. Dessuten visste huseierene at hjorter noen ganger kunne forville seg inn på usikrede deler av eiendommen, og hvis man var bortreist i et par uker, ville de dumme skapningene drukne, svelle opp, eksplodere og lage et gruelig søl. Clay gikk for å hente nøkkelen. Amanda ble stående i den forbløffende, fuktige ettermiddagen og lytte til den underlige lyden av tilnærmet stillhet, som hun hadde savnet, eller som hun hadde sagt at hun savnet, fordi de bodde i storbyen. Hun kunne høre brummingen fra et eller annet insekt eller en frosk eller kanskje var det begge deler, vinden som fikk løvet til å rasle, fornemmelsen av et fly eller en gressklipper eller kanskje det var lyden av trafikk på en motorvei langt unna; den nådde henne slik lyden av bølgene gjør, når man befinner seg i nærheten av havet. De befant seg ikke i nærheten av havet. Nei, det hadde de ikke råd til, men de kunne nesten høre det, det var bare et spørsmål om å ville det, om å kompensere.

«Så var vi her.» Clay låste opp døren, mens han helt overflødig kommenterte på det. Han gjorde av og til det, før han tok seg i det og holdt kjeft. Huset hadde denne stillheten ved seg som dyre hus gjerne har. Stillhet betydde at huset var fullstendig lukket, solid, at alle indre organer jobbet sammen i frydefull harmoni. Klimaanleggets jevne åndedrett, det dyre kjøleskapets årvåkenhet, de digitale skjermenes pålitelige intelligens og praktisk talt synkrone tidsangivelser. På et visst forhåndsprogrammert tidspunkt kom utelysene til å skru seg på. Det var et hus som nesten ikke hadde behov for folk. Gulvene var laget av bred plank hentet fra et tre som hadde stått på et gammelt bomullsspinneri i Utica, med en overflate nær sagt fri for knirking og skavanker. Vinduene var så rene at en eller annen fugl nesten hver eneste måned feilberegnet og endte sine dager med brukket nakke i gresset. Det hadde åpenbart vært noen effektive hjelpere her og trukket opp persiennene og skrudd ned termostaten, de hadde gått over alle overflater med universalspray og kjørt støvsugeren ned i alle sofaens kriker og kroker, over potetgullrester og villfarne mynter.

«Så fint det er her.»

Amanda tok av seg skoene ved døren; hun følte sterkt for dette med å ta av seg skoene ved døren. «Så nydelig.» Bildene på nettsiden hadde vært et løfte, og nå ble det inn- fridd: hengelamper over eikebordet i tilfelle man ønsket å legge et puslespill om kvelden, en kjøkkenøy i grå marmor der man kunne se for seg at man eltet en deig, en dobbelt- vask under vinduet med utsikt over bassenget, en komfyr med kobberkran slik at man kunne fylle opp kjelen uten å måtte flytte på den. De som eide dette huset var rike nok til å innrede med omhu. Hun skulle stå ved den vasken og såpe inn tallerkenene, mens Clay sto rett utenfor og grillet, drakk øl og holdt øye med ungene som lekte Marco Polo i bassenget.

«Jeg henter tingene våre.» Underteksten var åpenbar; Clay hadde tenkt å ta seg en sigarett, en uvane som var ment å være hemmelig, men som ikke var det.

Amanda streifet gjennom huset. Hun fant et stort rom med TV og franske dører ut mot terrassen. Hun fant to mindre soverom i fargeskalaene akvamarin og marineblått, og med et hans-og-hennes-bad imellom. Hun fant et skap med strandhåndklær og en vaskesøyle. En lang gang førte bort til hovedsoverommet, og på veggene hang det harmløse svarthvitt-bilder av strandliv. I tillegg til at alt var smakfullt, var det også gjennomtenkt: en treboks skjulte plastflaskene med vaskemidler, et digert skjell omkranset såpestykket som var pakket inn i papir. På hovedsoverommet sto det en kontinentalseng som var så massiv at den aldri i verden hadde latt seg bære forbi svingen i trappen opp til leiligheten deres i tredje etasje. Det tilliggende badet var fullstendig hvitt (fliser, vask, håndklær, såpe, et hvitt fat med hvite skjell), en fantasi om renhet for å unnslippe realitetene ved ens egne ekskrementer. Ekstraordinært, og likevel bare 340 dollar dagen, i tillegg kom utgiftene til rengjøring og et depositum. Fra soverommet kunne Amanda se ungene, de hadde allerede fått vrikket seg inn i hurtigtørkende lycra, og stormet nå mot det fredfulle blå. Archie med lange bein og kantet kropp, med det bare så vidt konvekse brys- tet og de spirende brune tustene rundt rosa brystvorter; Rose, med sine former og sin dissing, dunete av babyhår og med en prikkete badedrakt som strammet akkurat slik rundt beina hennes at kjønnsorganet ble synlig i relieff. Et forventningsfullt hyl, så traff de vannet med dette vidun- derlige smellet. I skogen bakenfor ble noe skremt av lyden, noe flakset opp fra det stort sett brune landskapet: to fete kalkuner, dumme og ville og ergerlige over å bli forstyrret. Amanda smilte.

3

Amanda meldte seg frivillig til å dra og handle. De hadde kjørt forbi en butikk på veien, og nå dro hun tilbake. Hun kjørte langsomt, med vinduene nede.

Butikken var kjølig, skarpt opplyst og hadde brede midtganger. Hun kjøpte yoghurt og blåbær. Hun kjøpte oppskåret kalkun, fullkornbrød, en kornete, gjørmefarget sennep og majones. Hun kjøpte potetgull og tortilla chips og et glass salsa proppfull av koriander, selv om Archie nektet å spise koriander. Hun kjøpte økologiske pølser og billige pølsebrød og den ketsjupen alle kjøpte. Hun kjøpte kalde, harde sitroner og selters og Tito’s vodka og to flasker rødvin til ni dollar stykket. Hun kjøpte tørket spagetti og saltet smør og en hvitløk. Hun kjøpte bacon i tykke skiver, en kilo mel og en fasettert glassflaske med lønnesirup til tolv dollar, den så ut som en billig parfyme. Hun kjøpte en halvkilo nymalt kaffe som var så kraftig at hun kunne lukte den gjennom vakuumforseglingen, og kaffefilter i størrelse 4 laget av resirkulert papir. Hvis det hadde noe å si? Klart det hadde noe å si! Hun kjøpte en trepakning med tørke- papir og en solkrem som kunne sprayes på, i tillegg til aloe vera, for ungene hadde arvet farens bleke hud. Hun kjøpte sånne fancy kjeks som man setter frem når man får gjester, og Ritz-kjeks som var det alle likte best, og smuldrende, hvit cheddar, hummus med ekstra mye hvitløk, uoppskåret, hard salami og disse gulrøttene som er skrelt og skrelt til de er på størrelse med en barnefinger. Hun kjøpte flere pakker med cookies fra Pepperidge Farm og tre halvlitere med den politisk korrekte iskremen til Ben & Jerry’s, og i tillegg en Duncan Hines ferdigpose med formkake og en Duncan Hines-boks med sjokoladeglasur og rødt lokk, fordi hun hadde vært mor lenge nok til å vite at det var kjærkomment å kunne bruke en time på å lage en ferdigkake på feriens uunngåelige regnværsdag. Hun kjøpte også to svulmende squash, en pose sukkererter, en bukett krøllete grønnkål som var så grønn at den nesten var svart. Hun kjøpte en flaske olivenolje og en boks med Entenmann’s donuts, en bunt bananer, en pose hvite nektariner, to kurver jordbær, et dusin brune egg, en plastboks med vasket spinat, en boks oliven, noen grønnmarmorerte og sjokkerende oransje øko- logiske tomater pakket inn i knitrende cellofan. Hun kjøpte halvannen kilo kjøttdeig og to pakker hamburgerbrød med melete underside, og dessuten et glass med lokale sylte- agurker. Hun kjøpte fire avokadoer og tre lime i tillegg til en sandete bunt med koriander, selv om Archie nektet å spise koriander. Det hele kostet over to hundre dollar, men det var greit.

«Jeg trenger visst litt hjelp.» Mannen som la varene oppi brune papirposer, var kanskje elev på videregående, eller kanskje ikke. Han var iført gul T-skjorte og hadde brunt hår og ga generelt sett et litt firkantet inntrykk, som om han var blitt spikket ut av et trestykke. Det var noe opphissende ved å se hendene hans i arbeid, men sånn var jo ferier, ikke sant, de gjorde en kåt, de fikk alt til å virke mulig, et liv som var helt annerledes enn det man vanligvis levde. Hun, Amanda, kunne kanskje være en moderlig fristerinne som sugde på postpubertale tunger på parkeringsplassen utenfor butikken. Eller kanskje hun bare var enda en av disse kvinnene fra storbyen som brukte for mye penger på for mye mat.

Gutten, eller kanskje han var en mann, satte posene oppi en vogn og fulgte etter Amanda ut på parkeringsplassen. Han løftet posene inn i bagasjerommet, og så ga hun ham en femdollarseddel.

Hun satte seg inn og lot motoren gå mens hun sjekket om hun hadde dekning, og endorfinrushet hun kjente da e-postene begynte å tikke inn – Jocelyn, Jocelyn, Jocelyn, byråsjefen, en klient, to offisielle brev fra hovedprosjektlederen for hele kontoret – var nesten like opphissende som sitringen over hjelpegutten.

Det skjedde ikke noe viktig på jobben, men det var en lettelse å vite det helt sikkert, i stedet for å måtte bekymre seg for at det kanskje gjorde det. Amanda skrudde på radioen. Hun kjente delvis igjen låta som ble spilt. Hun stoppet på bensinstasjonen og kjøpte en pakke sigaretter til Clay. De var på ferie. Den kvelden, etter hamburgere og pølser og grillet squash, etter skåler med iskrem med cookies smuldret på toppen og kanskje noen oppskårne jordbær, kunne de kanskje knulle – ikke elske, det var det de gjorde hjemme, knulling var forbeholdt ferier, svette og fuktige og pirrende fremmed i noen andres pene sengetøy, for så å smette ut i badestampen, og la vannet vaske demrene, røyke én sigarett hver og snakke om det man snakket om etter å ha vært gift så lenge som de hadde: økonomi, barna, feberaktige drømmer om eiendom (hvor fint hadde det ikke vært å ha eid et hus som dette!). Eller kanskje kunne de snakke om ingenting, den andre gleden ved et langt ekteskap. De kunne se på TV. Hun kjørte tilbake til det malte murhuset.