Utdrag: ISAK – En hardbarka jævel

Lærlingen

Jeg våknet. Sperret opp øynene, ante i et nanosekund ikke hvor jeg var, før jeg skrekkslagen innså at jeg definitivt ikke var der jeg burde være: på jobb.

Ikke én dag hadde jeg forsove meg i løpet av elleve skoleår, og så skulle jeg komme for sent til min aller første ordentlige arbeidsdag som tømrerlærling? Jeg forbannet meg selv og spratt opp.

Jeg gikk fortsatt på skole, men andreåret på byggfag innebar mye praksis. Med en klasse full av umotiverte pøbler som var særdeles dårlig til å sitte i ro på en stol, sendte lærerne oss tidlig i felt. Til manges lettelse. Selv hadde jeg fått plass hos Byggproffen, et snekkerfirma like i nærheten. Noen måneder tidligere hadde jeg møtt en nabo og fortalt ham at jeg skulle bli bygglærling. Da hadde han sagt: «Da vil du møte din første hestkuk.» Han visste ikke at jeg allerede hadde møtt min andel, men ville likevel advare meg mot utfordringene jeg hadde i vente. «Du kan ikke bare springe hjem til mamma når du er på jobb. Da må du forholde deg til folkene rundt deg.»

Fadern og modern lå fortsatt og sov, det var mitt ansvar å komme presis. Det var satans tidlig, men skammen over å komme for sent var verst. En drøy halvtime etter at jeg våknet, var jeg på plass på byggeplassen, svett og jævlig. Jeg peste som en hund mens jeg presenterte meg.

«Hent deg utstyr på bakrommet. Det skal være flere snekkerbelter igjen. Vi samles på utsiden om fem.» Kort beskjed fra sjefen. På vei ut døra snudde han seg og pekte på en fyr ved siden av meg, med stor bart og fyldig mage: «Det der er Åge, forresten. Fadderen din.»

Åge strakk fram en diger neve og klemte til. Så meg rett i øynene som for å måle meg. Det var ikke vanskelig å se hva han tenkte: «La oss se hva pjokken er laget av». Jeg var lavere enn gjennomsnittet. Null skjeggvekst, glatt som ei barne-rumpe. Sterk nok til min størrelse, men neppe en okse i Åges øyne.

På Byggproffen lærte jeg fort hva virkelig arbeid var. Med hammer i hånda, ute i all slags vær, under opplæring og oppsyn av karer av stål. Jeg hadde med meg god arbeidsmoral hjemmefra, hadde allerede snekret, malt hus og båret tømmer, men dette var noe annet enn skole. Dette var på ordentlig. Her jobbet en gjeng skikkelig hardbarka jævler, de aller fleste i 40–50-årene. Jeg var en potensiell framtidig kollega, og jeg ble ikke tatt på med silkehansker selv om jeg var fersk. Jeg måtte vise at jeg kunne sakene mine, og ble snart en ung mann som tenkte og snakket som en gammel arbeidskar.

Opp klokka seks, hive i seg ei brødskive, og komme seg på jobb. I begynnelsen fikk jeg skyss av sjefen, men etter hvert ble han lei av å kjøre en omvei for å hente meg. Da tok jeg sykkelen fatt – til hvor enn vi skulle være den dagen, om det så var en mil unna. I all slags vær, på all slags føre. Som regel i motvind.

Men læretiden skulle lønne seg. Jeg tjente riktignok stusselige 52 kroner i timen, men jobbet så mye jeg kunne, noen måneder opptil 250 timer, og skvatt til da jeg så tallet på min første lønnsslipp: 27 000. Tjuesju tusen kroner! Rett inn på konto, bare mine penger. Og jeg hadde store planer: Jeg sparte til eget hus. Jeg vet ikke hvor ideen kom fra, men jeg hadde hatt det som plan helt siden jeg var ti år. Kanskje var det et resultat av at foreldrene mine ville at vi barna skulle klare oss på egen hånd, bli selvstendige mennesker, noe jeg satte pris på. Etter hvert ble det jo også klart for meg at de ikke kunne være kausjonister for alle seks ungene.

Og siden jeg aldri, verken den gangen eller senere, så for meg at jeg skulle jobbe fra en kontorstol, med oppgaver som gir lik lønn uansett innsats, var det snekkerlønna som skulle betale det huset. Hvis jeg skulle nå målet mitt, var et bare å sette i gang. Men veien dit var lang, og den begynte i motbakke.

«Må du kjappa på, gutt! Det her går for sakte, jeg vil hjem i dag.»

Åge var sulten og utålmodig. Det var en fredag, og vi hang etter. Huset skulle stå ferdig til juni, og vi var allerede i starten av mai. Fem grader, regn og vind gjorde det ikke enklere.

Jeg var fortsatt på mitt andre år på videregående, første år ute i praksis. Men jeg hadde vært med på byggeplassen så mange ganger at jeg nå nesten var som ansatt å regne.

Jeg svarte ikke, bare fortsatte å slå stifter inn i én og én takshingel, tynne asfaltdekkede plater som spres utover taket som et lappeteppe. Jeg lå på siden og skjøv meg bakover, plate for plate. Bæm-bæm, bæm-bæm. Neste. Jobben var enkel, men kulden gjorde at det gikk stadig tregere. Det føltes som om fingertuppene var dyppet i syre.

Jeg prøvde å få i gang blodsirkulasjonen i hendene, lurte på hvor lang tid det ville ta før de ble nok herdet til å fungere effektivt i kulde.

«Går det bra der oppe?» «Mhm», svarte jeg innbitt fra taket.

Vi hadde spist mens vi jobbet, to lynraske skiver med salami og majones. Det var nå fem timer siden, og vi var langt fra ferdige. Ledd og muskler skrek etter en fem-minutter. Men pauser er farlige. Man kommer ut av flyten og får tid til å kjenne på hvor sliten man egentlig er. Så vi jobbet på.

«Vil du gi deg?» sa Åge fra bakken.

«Vil du?» svarte jeg.

«Jeg spurte først.»

Ja, jeg ville gi meg. Jeg var iskald, måtte tisse, var sulten, våt, støl, og fingertuppene holdt på å ramle av. Jeg var drittlei dette været, drittlei av å snekre på dette huset. Helst ville jeg sitte foran peisen på fjellhytta med en deilig viltgryte i magen.

«Jeg kan godt holde på, jeg», ropte jeg tilbake gjennom vinden.

Det ble stille. Jeg strakk hals og kikket over takrenna, ned på Åge som sto i ei mørk gjørme av en plen. Trodde han jeg skulle gi meg?

«Bra», nikket han. «Vi kjører på.»

Jeg lente meg tilbake på taket. Endelig, tenkte jeg. Han hadde skjønt det. At jeg var en av dem som jobber på, som ikke gir seg, som ikke syter. Helt siden jeg begynte som lærling, hadde jeg kjørt en bevisst strategi med å komme sist inn til pause og være førstemann i gang igjen. Nå ble det lagt merke til. Kanskje han testet meg. Ville sjekke om jeg ga etter hvis jeg fikk muligheten. Men jeg trengte en jobb til høsten, en praksisplass å gå til, og jeg ville ha denne.

Så vi fortsatte å snekre og kappe plank i fire grader og sludd, til mine 52 kroner timen. På denne tiden var du heldig hvis du fant en anstendig enebolig til tre millioner i Bodø. Og innen jeg hadde nok egenkapital til boliglån, ville prisene ha steget enda mer, såpass visste jeg. 16 000 arbeidstimer ville gi meg en viss sjanse.

Jeg hadde ikke sett for meg noe annet enn å bli snekker. Og målet om eget hus sto urokkelig. Men det handlet om noe mer også. Jeg ville bli en skikkelig arbeidskar. En som ikke mukket, en som leverte varene, en de kunne stole på. Og jeg ville stole på meg selv. Jeg ville være en som sa «jeg kan gjøre det», og gjøre det bra. Med kvalitet, og i tide.

I denne bransjen oppnår man status ved å arbeide lenge, åttetimersdager imponerer ingen. «Det er når du jobber lørdager og søndager at vi begynner å skille klinten fra hveten», hadde Åge sagt til meg ganske tidlig. Det gikk gjetord om dem som jobbet hundre timer i uka.

Jeg rakk bare hjemom en kjapp tur etter arbeid før jeg dro ut igjen den dagen. Det hadde ikke tatt lang tid før jeg begynte å henge med kollegaene mine på fritiden, selv om de var flere tiår eldre enn meg. Vi dro på jakt sammen, jeg ble til og med invitert på fest i ny og ne. Men denne kvelden skulle jeg feste med jevnaldrende.

Den gode følelsen som kom da jeg skjønte at jeg hadde fått godkjent-stempel fra Åge, satt fortsatt i kroppen da jeg syklet av gårde. Regnet hadde gitt seg, det luktet våt asfalt, og bjørketrærne var blitt lysegrønne. Kveldene var allerede lange, og jeg elsket Nord-Norge der jeg sto og tråkket på.

Jeg var ikke den mest typiske yrkesfag-eleven. Jeg røyket ikke, hadde ingen piercinger eller tatoveringer. Drakk ikke før jeg ble 18. Antakeligvis var det på grunn av fadern, som er avholds. Jeg vet ikke hvordan det er i dag, men i Bodø på den tiden skulle du ha en ganske god grunn for ikke å drikke som 17-åring. Dessuten sparte jeg mye penger på ikke å drikke, og modern hadde lovet å sponse lappen hvis jeg holdt meg unna alkohol og tobakk til jeg ble myndig. Siden jeg var mer enn gira på å komme meg på jakt akkurat når jeg selv ville, gikk jeg med på avtalen.

Da jeg kom fram til festen, var huset fullt av tidligere klassekamerater, og de var allerede blitt ganske fulle. Jeg dumpet ned i en sofa.

«Kom igjen, Isak! Ikke vær så jævlig prippen. Du vet at du kommer til å gå på en så jæævlig smell når du først begynner å drikke? Det er jo bare et halvt år tildu blir 18. Du må varme opp litt!»

Jeg satt framoverlent med et glass vann mellom hendene, mens gjengen rundt meg fulgte spent med. Ingenting var visst mer interessant enn å få han jaktgale snekkerlærlingen til å drikke. Jeg prøvde å le det bort. Egentlig lengtet jeg etter fjellet. Jeg burde vært ved et vann med fiskestang.

«Men hva faen har du på deg, egentlig? Turbukse og ullundertøy, hva er det for et festantrekk? Har du ingen andre klær?»

Av og til kom kommentarene overraskende på, og ga et lite sug i magen. Men etter hvert som jeg ble vant til det, ble jeg mer oppgitt enn fortvila. Når skulle de gi seg? Jeg slo ut med armene og så på meg selv. Hva skulle jeg si? At jeg hadde tatt de klærne jeg likte best? At han som sa det, var en kuk?

Kuken skulle akkurat til å si noe mer, da han ble avbrutt av ei brunette i lenestolen. Hun satt bakoverlent med en nordlands i hånda:

«Isak går i det han vil. Han gir faen. Det gjør ham kulere enn noen av dere.» Ingen kom på noe smart å kontre med. Kuken tok en lang slurk.

Et glis bredte seg i ansiktet mitt, men jeg tok meg fort i det. Brunetten smilte lurt og skålte mot meg.

Jeg hadde hatt et godt øye til henne helt siden jeg kom tilbake fra Tromsø og begynte på andreåret i Bodø. Hun gikk studiespesialisering, hadde skinnende hår, snille blå øyne og var på ett eller annet magisk vis alltid solbrun. Men det jeg likte aller mest, var vel tanken på at hun kanskje likte meg.

Det skjedde ingenting mellom oss den kvelden. Jeg kunne ikke dette spillet. Flørting, tolke signaler, det lå ikke naturlig for 17 år gamle meg. Samtidig hadde jeg en anelse, et håp om at hun likte meg. Men hva gjorde man så?

Noe må jeg likevel ha gjort riktig, for etter hvert fant vi hverandre på flere fester og hang sammen resten av våren og hele sommeren. Det eskalerte og til slutt spiste vi middag på hybelen hennes, sov sammen, lå sammen, i bunn og grunn alt kjærester gjør. Jeg var hennes, og hun var min. Trodde jeg. For vi snakket aldri om hva vi var. Vi bare gjorde.

Helt til en regntung sensommerkveld da hun ringte og ba meg møte henne under togovergangen. Nå, i dette været? Jeg forsøkte å stenge ute en snikende følelse, og gikk i vei. Hun sto der allerede da jeg kom.

«Hei.»

«Hei. Hva skjer?»

«Isak. Jeg har tenkt en stund på hvordan jeg skal si dette ...» Hun slo blikket ned.

«Og jeg måtte si det til deg på ordentlig, ikke på melding. Og nå kan jeg ikke vente lenger.»

Hun hadde regndråper på øyevippene.

«Jeg flytter. Til Narvik.»

Jeg visste ikke hva jeg skulle si.

«Ja ... Det går jo fint, det? Jeg kan jo bare komme etter, får meg lett jobb der.» «Det går nok ikke ... Jeg skal flytte inn med kjæresten min.»

Knyttneve i mellomgulvet.

Jeg åpnet munnen for å si noe, men sto bare og gapte. Jeg så bort. Følte meg sviktet, dolket i ryggen. Det var som jeg alltid var blitt fortalt – til syvende og sist har du kun deg selv.

«Du får ha god tur, da», sa jeg, før jeg dro hetta over hodet, gikk ut i regnet og lot henne stå igjen alene.

Hun sendte en del meldinger i ettertid, forklarte at vi var veldig fine sammen, men at vi aldri hadde snakket om at vi faktisk var et par, og at hun sånn sett ikke hadde vært utro. At premissene ikke var lagt. Vi hadde ingen avtale, hun var teknisk sett uten forpliktelser overfor meg. Hun var lei seg for at jeg kanskje hadde forstått det på en annen måte, men håpet jeg forsto. Jeg vet ikke. Hun hadde vel et poeng, men følelsen av svik var likevel altoppslukende.

Flaks for meg at jeg kunne hamre i arbeidstiden. Sorgen og raseriet tok jeg ut i uendelige timer med snekring eller på jakt. Ikke rart jeg ble god. I det minste god nok for karene på jobb.

Når du har en stor oppgave foran deg:

• Tenk her og nå. Unngå å tenke at denne situasjonen skal vare i flere uker, måneder eller år. Hvis du tar innover deg hvor mye tungt arbeid du har igjen, kan det knekke hvem som helst.

• Hva kan du faktisk fikse her og nå? Det handler om å sette seg delmål: Som snekker tenker jeg ikke at jeg skal bli ferdig med hele taket i dag, men for eksempel bli ferdig med å lekte (legge «skjelettet»).

• Vær systematisk. Hvert skritt bringer deg nærmere det store målet, og du orker vel et skritt til?

• Vent med å se deg bakover til du har kommet over halvveis. Da vil du se hvor langt alle skrittene har tatt deg.

«Blir bra, det her.»

Åge tørket svetten, smilte mot vårsola og slurpet lystig i seg kaffen mens han speidet utover den halvferdige verandaen.

«Mhm», nikket jeg smilende.

På slike dager var det magisk å være tømrer. En yrkestittel jeg hadde båret med stolthet siden jeg gjorde Åge stum den våte maidagen et par år tidligere. I mellomtiden hadde jeg sett folk på min egen alder dra av gårde på folkehøgskoler, til militæret, på reiser, til universitet. Jeg hadde vært på stedet hvil siden jeg var 16. Nå var jeg 20, og hadde tenkt en stund at det var på tide å gjøre noe annet.

Jeg tror de fleste yrker, situasjoner og aktiviteter har sin komfortsone. Du må bare være i dem lenge nok, så blir det meste akseptabelt. Mennesket er spektakulært dyktig til å tilpasse seg. Men vi er også late og bedagelige. Når vi har funnet oss til rette i hva enn det måtte være, et yrke, et hus, en by, i et forhold, har vi en tendens til å bli værende. Værende i det trygge, frykte det ukjente. Og da mener jeg det er viktig å utfordre akkurat det. Heller sette deg selv på prøve. Se hva du er laget av. Kan du stole på deg selv?Er du en du hadde tatt med i krigen?

Før du vet ordet av det, har livet rast forbi. Når du ligger på sofaen som pensjonist og ser tilbake på livet ditt, vil du da tenke «yes, jeg grep sjansen, fylte tiden med det jeg ville når jeg kunne»? Eller tror du at du kommer til å tenke: «Hvorfor gjorde jeg ikke mer mens jeg hadde sjansen?» Jeg vet ikke med deg, men jeg har tenkt å nyte livet til fulle mens jeg kan. Vel vitende om at det finnes hverdager, at man må arbeide for friheten.

«Nei, det blir ikke hus av at vi står her og drikker kaffe», sa Åge og satte fra seg kaffekoppen. Så gikk han til verks. Jeg ble stående og studere ham. En fyr på 55 som hadde gjort det samme dag ut og dag inn siden han var 17, samme alder som da jeg begynte. Om ikke mange årene ble han pensjonist. Var det slik han hadde sett for seg livet? Altså – for alt jeg visste, var han strålende fornøyd med tingenes tilstand: en fast jobb han mestret til fingerspissene, kone, barn, hus. Alt var på stell, alt var trygt, forutsigbart og godt. Hvorfor skulle han endre på det?

Men samtidig: ingen nye impulser, ingen nye eventyr – slik jeg så det. Der og da, i snekkerbuksa og rosa crocs, med capsen bak fram og sola i fjeset, bestemte jeg meg: Åge lever slik Åge vil. Jeg må leve slik jeg vil. Det var på tide å endre mønsteret, gjøre noe utviklende, som fadern pleier å si. Og hjertet hadde allerede banket en stund for et nytt prosjekt. Noe jeg hadde drømt om i mange år.