Utdrag: Hjerteknuseren av Anne B. Ragde
Stjerneforfatter Anne B. Ragde er ute med ny roman, Hjerteknuseren. I den møter vi Jonetta og Ragnar, og kommer tett på deres kompliserte mor/sønn-forhold. Det er en mørk, urovekkende og humoristisk fortelling om det å elske, og samtidig mislike, sitt eget barn. Her er en liten sniktitt.
Etterpå
Der kom legen, nå kom han, der var han, det måtte være ham, i hvit frakk og hvite plasttresko, crocs het de visst, og han hadde ingen blodflekker på frakken, det måtte vel være et godt tegn, eller kanskje ikke, de hadde vel ikke rukket å operere gutten hennes, så lang tid hadde det ikke gått. Dessuten hadde de jo ikke mulighet til å gjøre en slik operasjon her ute på landsbygda.
- Herregud, herregud, herregud, hvisket hun.
De hadde ikke engang brydd seg om å høre på henne da hun ropte at de måtte bestille helikopter, hadde bare skjøvet henne hit og dit og pekt på en stol og forsvunnet igjen. Legen hadde en plate i hånda, med en slags metallspenne på toppen, flere ark var festet under spennen.
Legen hadde blikket festet på papirene, dro brynene hardt sammen med en tung skygge midt i, kanskje han trengte briller, etter alderen å dømme kunne det stemme, kanskje han hadde lagt dem igjen et sted og ikke tatt seg tid til å finne dem før han skulle ile inn til henne som var nærmeste pårørende. Han skjønte nok at det hastet, at han ikke kunne rote rundt for å finne et par briller innen han informerte henne om at …
– Jonetta Hågsnes?
Han så fort opp på henne, før blikket falt ned på papirene igjen.
– Ja …, hvisket hun.
Hun hadde reist seg fra stolen, som ble skubbet bakover av kraften i hælene hennes, slik at hun i brøkdelen av et sekund skjønte, langt bakom alle andre tanker, at hvis hun måtte synke ned i stolen igjen, hvis legen nå kom med et dødsbudskap, ja, da måtte hun prøve å gripe bak seg og fange armlenene på stolen for å kunne synke ned i den igjen, og alt ville være slutt, for det var ikke noe mer etter det, da falt hun, for godt.
– Du er moren hans? sa han. – Moren til Ragnar Hågsnes.
– Ja.
Legen hadde stanset nå, med et slags vift i kroppen, nikket og stirret et øyeblikk på gulvet foran henne, trakk pusten, veldig sakte, derfor skrek hun høyt, helt plutselig, et tynt dyreskrik mens hun falt ned på kne. Smertene knaste ned leggene og opp i lårene og kjentes som en brennende ring rundt og rundt og rundt knærne så hun faktisk måtte reise seg og henge seg på den stolen hun nettopp hadde sittet i. Nå ville han si det, men han kviet seg, selvsagt gjorde han det, selv om de var profesjonelle, så var de vel bare mennesker, det var derfor han hadde trukket pusten så sakte.
– Si det, da! SI DET! skrek hun.
Hvorfor tok alt så lang tid? Hvorfor skulle hun legge merke til så mye, hvorfor kunne han ikke bare …
– Hva … hva mener du?
Han løftet hodet sakte og stirret på henne, overraskende interessert nå.
– Hva er det med sønnen min? Han fikk hjerneslag, gjorde han ikke? En hjerneblødning eller noe sånt.
– Nei, han …
Hun orket ikke vente på svaret. Ragnar, hennes eneste barn, hennes sønn, var død. Hun dro seg opp i stolen igjen, sidelengs, med øynene klemt hardt igjen.
– Han hadde en promille på tre komma én, men du får ham med hjem nå, sa legen.
Hun greide å åpne øynene, tvang seg til å møte legens blikk, og svelget.
– Promille …?
– Ja, det var bra du kom med ham, så vi fikk pumpet ham, men det har selvsagt gått en del ut i blodet allerede. Uansett trenger vi ikke å beholde ham over natta, han sitter utenfor her nå og venter på deg.
