Thomas vil ikke slå av vinden
Hvordan ville verden vært uten et blaff av vind? Les tankeeksperimentet fra Vindens historier av meteorolog og klimaforsker Ellen Viste.
«Vi ville dø, alle sammen»
Tre røde kronblad ligger på plenen, og jeg får e-post fra Thomas Spengler. Thomas er meteorologiprofessor ved Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret for klimaforskning. Når han ikke er på jobb, seiler han eller flyr seilfly. Om noen kjenner vinden, er det Thomas. Jeg har bedt ham om å slå den av.
Det er den siste uken i mai. For under to uker siden snødde det flere dager på rad, men hagens tulipaner klarte seg. Nå er det 18 varmegrader, kvister pisker gjennom luften, og en vindrosse bøyer blomstene horisontalt. Den tvinger de røde hodene inn i hekken, om ikke blomstene selv begraver ansiktet i grønne blader for å skjerme seg. Kronblad fordrives, ett etter ett, mot naboens plen og mot byen.
Kunne tulipanene vært reddet hvis noen slo av vinden? Hvordan ville verden være uten et blaff? Uten kastevind i bygatene eller orkan i Nordsjøen? Verken Supermann eller Aiolos er tilgjengelige. Kan jeg få Thomas med på en lek med ligninger, et teoretisk forsøk på å slå av vinden? Han pleier å like slikt. For sent innser jeg at spørsmålet kan oppfattes som en fornærmelse. Thomas’ forskergruppe utforsker de sterkeste uværene som treffer Norge. Jeg kan ha forlangt for mye ved å be ham om å utslette livsgrunnlaget sitt, om enn bare i teorien.
Han svarer at vi ville dø. Kveles. Selvfølgelig har han rett. Hvis luften ikke kunne bevege seg, ville ikke lungene våre fungere. Forgjeves ville vi spenne ut ribbeina og skape innvendige lavtrykk som aldri ble utlignet, for ikke et eneste molekyl ville flytte seg i vår retning. Om vi tillot turbulens og småbevegelser i luften, ville vi kunne puste, men selv da ville ingen overleve.
«Ekvator ville bli overopphetet, og polene ville kjøles ned …» Opplagt. Uten vinden som flytter varm luft fra ekvator mot polene, ville temperaturforskjellene forsterkes. Asfalt ville smelte i tropene, mens vi i nord frøs til pinneis i sengene våre.
«… til hele atmosfæren ble til væske og så frøs til is.» Til is? Atmosfæren? Fast stoff av lette gasser som oksygen, nitrogen og CO2? At vanndamp blir til regn og snø, overrasker ingen. Men resten av luften? Mener Thomas at vi ville måtte leve – eller altså ikke leve – i en klump av frosset nitrogen?
Han mener det, i hvert fall nord for polarsirkelen i mørketiden. Ingen stråling fra solen, bare utstråling fra jorden, et varmetap som ville gjøre planeten kaldere og kaldere. Havstrømmene bringer varme, og litt energi får vi fra jordens indre, men ingenting av dette ville være nok. Nedkjølingen ville fortsette lenge etter at solen var kommet tilbake om våren.
Thomas spør om jeg ikke kan stoppe alle molekylbevegelser hvis jeg absolutt vil ha bort vinden. Stoppe molekylene? Eliminere all svirring og se temperaturen rutsje nedover skalaen?
Full oppbremsing skal bringe oss til –273,15 grader – det absolutte nullpunkt. Fullkommen stillhet. Allerede ved –78,5 grader drysser drivhusgassen CO2 som tørris over tulipanene, et teppe på noen millimeter, langt fra nok til å verge dem mot det som skal skje. Ved –183 grader regner det lyseblått oksygen, og innen temperaturen synker seks grader til, har det regnet og snødd argon. Ved –196 grader blir nitrogengass til nitrogenregn og ved –210 til nitrogensnø. Før vi når –219 grader er det meste av atmosfæren borte, men for effektens skyld har vi latt litt oksygen være igjen. Blå snøfnugg daler over jorden.
Noen få grader før vi når det absolutte nullpunkt, regner den siste rest av luft – helium – ut over Nye tellus, planeten der atmosfæren har falt ned. Dråpene treffer den blå oksygenhinnen på et islag som strekker seg ti meter nedover mot røde tulipaner og betuttede fjes. Ti meter, som søylene av vann og vin i Pascals glassrør, og like lite tilfeldig. Atmosfæren veier det samme som ti meter vann, og vekten av is er ikke så ulik. De travleste metropoler ligger begravd under ti meters stillstand.
Jeg kan se nitrogenet fordampe igjen, for en slik stans er formålsløs. På en klode uten molekyler i bevegelse går selv det villeste tankespinn i stå. Det må faktisk blåse på jorden. Fra hagen hører jeg Wikipedias 109 vindguder humre.
