Tanker bak «Lindebergevangeliet» – fra forfatteren selv

Jeg har lenge visst at jeg en dag kom til å skrive Lindebergevangeliet. Kanskje i nesten 30 år. Dette skyldes flere ting. Det er mange som mener at de har hatt en helt spesiell oppvekst. Det stemmer sikkert, men de færreste – om noen – har hatt en som ligner min.

Faren min var tørrlagt alkoholiker, og jobba i bymisjonen og som fengselssekretær på Ila Landsfengsel. Familien min feira jul og tilbragte sommerferiene med folk herfra. Med fyllefanter, uteliggere, ranere, narkosmuglere, pedofile, pyromaner og drapsmenn.

Mora mi var et gudsord fra vestlandet. Gjennom barndommen min tok hun og faren min med seg meg og brødra mine på gudstjenester, lovsangmøter og kristne stevner. Flere dager i uka, året rundt. Bare her har jeg nok stoff til å fylle flere bøker. Men det var mer. Mye mer.

Jeg vokste opp i en drabantby i Groruddalen, i fjerde etasje i en gul høyblokk i Heggen borettslag på Lindeberg. Her gikk det tidvis røft for seg. Det å dirke seg inn i kjellerboder, kjøre på heistak, sitte mellom T-banevogner og stjele i butikker, var obligatorisk for mange av kidsa i høgget. Også meg og brødra mine, selv om det ikke akkurat var forenelig med hvordan Jesus – og foreldra våre – ville at vi skulle oppføre oss. Denne spagaten var det ikke alltid like enkelt å stå i.

Et annet røft miljø vi tidlig ble en del av, er Furuset Ishockey. Da vi vokste opp, på sent 70-tall og gjennom hele 80-tallet, var Furuset best i Norge. De hadde sagnomsuste Bjørn «Botta» Skaare i sine rekker, mannen mange mener er tidenes beste norske ishockeyspiller. Botta var en gåtefull og rastløs mann. Han var religiøst søkende, og han hadde utfordringer utafor isen. Historien om Botta går som en skygge gjennom min fortelling. Den spiller en viktig rolle fra start til slutt. Forhåpentligvis vil denne boka få enda flere til å få øynene opp for hvilken unik mann – og hockeyspiller – Botta var.

Legger man til at storebroren min, Per Roar, var Lindebergs tøffeste og morsomste fyr, at jeg selv var en av de største hockeytalentene fra min generasjon i Groruddalen, og at kompisgjengen min var tightere og kulere enn Beatles (og da tenker jeg både på gutta i boka til Saabye og gutta i bandet fra Liverpool), begynner det å nærme seg noe som, håndtert riktig, kan bli en temmelig interessant oppvekstskildring.

Men det stopper ikke her. For Per Roar tok ting lengre enn alle andre. Sommeren 1992 altfor langt. Et drøyt år etter dette, ble han påkjørt og drept i en trafikkulykke. 26. november er dette nøyaktig 30 år siden. Sorgen over tapet av broren min har avtatt med åra, men aldri sluppet taket helt. I seinere tid har det vokst fram et behov i meg for å fortelle historien om ham. Historien om oss. Om familien min. Og det er det jeg nå har gjort.

Det har vært en fornøyelse å skrive, men også vondt i perioder. Det har vært stunder med sjelegransking. Med gråt. Kanskje særlig da jeg leste gjennom alle brevene han skrev da han satt i fengsel. Deler av disse benyttes i Lindebergevangeliet. De tilfører noe ytterligere autentisk. Det var i et av disse brevene jeg fant forsitatet jeg bruker i boka:

«Det er ingen vits å skjule det som har skjedd, folk får greie på det uansett. Da er det bedre at de får høre det fra dere.»

Jeg har reflektert mye over hvorfor ting ble som de ble. Prøvd å forstå. Både Per Roar, foreldra mine og meg selv. Jeg veit ikke om jeg har funnet alle svarere, det har jeg helt sikkert ikke, men jeg tror jeg har blitt litt klokere. Per Roar har kommet tilbake til meg gjennom teksten. Han har tidvis blitt levende igjen. Nå gleder jeg meg til at flere skal bli kjent med ham. At de skal se hvilken fin fyr han var. Og hvor fantastisk det var å vokse opp på Lindeberg.

Jeg har alltid vært glad i å skrive. I å fortelle historier. Det finnes ikke så mange bøker som skildrer miljøet jeg vokste opp i. Særlig ikke litteratur med utspring i ishockey. På mange måter føler jeg et slags ansvar for å fortelle om hvordan ting var. Til å formidle og skildre også på vegne av andre. For det er mange som har opplevd mye spennende i hockeymiljøet. Både av kule og vanskelige ting. Dette er noe av det jeg nå har forsøkt å sette ord på.

De ti bud ble i sin tid presentert på to steintavler. Lindebergevangeliet omsluttes av gul mur. Det skal holde hardt om sistnevnte skriv blir et like markant verk som det Moses promoterte, men jeg er likevel sterk i trua på at Lindebergevangeliets budskap om kjærlighet, toleranse og tilgivelse vil gjøre inntrykk på en og annen leser.

Lindebergevangeliet lanseres 28/7.