Stordalen avslører ett viktig grep han tok i krisen

Noe av det jeg husker best fra barndommen, er butikklageret til faren min i Porsgrunn. Mest av alt husker jeg lukta, en svak, karakteristisk blanding av hermetikk, papp, vaskemidler og store frysebokser. I lufta inne på lageret kunne jeg også kjenne om fatter’n hadde stukket hodet inn for å se hvordan det gikk. Etterbarberingsvannet hans – som han også solgte i butikken – hadde en prikkende lukt av alkohol som kunne henge etter ham som en kappe. Å drive butikk var en av de få tingene som kom helt naturlig for meg i ungdommen. Jeg så hvordan fatter’n fikk et kort drag av stolthet over ansiktet når jeg hadde gjort solid arbeid eller kom-met opp med en ny løsning på noe. Jeg jobbet knallhardt, og jeg ble flinkere.

Lageret til Stordalens Marked var på 500 kvadratmeter og lå i en mursteinsbygning ved siden av en liten kiosk, en bokhandel og et postkontor. Det var hylle på hylle med varer, tenkelige og utenkelige, som alle var stablet i et nøye planlagt system. «Skal du ha orden i butikken, må du ha orden på lageret», pleide fatter’n å si. Slik var universets enkle lover, og jeg elsket disse lovene. Jeg lærte meg å elske orden, følelsen av en godt organisert hylle.

Inne på lageret var det som om fatter’n og jeg var knyttet sammen i noe større. Jeg pleide å tilbringe søndagene der inne, trakk den trygge lukta ned i lungene, skrudde på lysstoffrørene som knitret. Fatter’n var i butikken, og jeg var på lageret. Jeg løp rundt med en jekketralle, gled mellom ruller med tørkepapir og stabler med hermetikk. Jeg flyttet varer, passet på at alle etikettene vendte ut på samme måte, vasket hyller, samlet sammen brukte kluter og forklær og satte på vaskemaskinen. Etterpå feide jeg gulvet, sjekket at alt var som det skulle. Til slutt hev jeg pappeskene oppi containeren, klatret etter dem og tråkket ned søppelet. Fatter ́n hadde lært meg at det var penger å spare på en godt pakket container.

Så gikk jeg inn døra igjen til et perfekt ordnet lager der alt var klart for de ansatte som skulle komme på jobb noen timer senere. Universet var i balanse. Da hendte det at jeg satte meg ned på gulvet og lukket øynene. Jeg trakk pusten gjennom nesa, hørte fatter’n romstere med et eller annet på den andre siden av veggen, og ble fylt av ro. Mandagen kunne bare komme.

Jeg tok med meg notisboka fra veska på biblioteket, gikk gjennom hallen og inn på kjøkkenet. Der bladde jeg opp på en ny og blank side, strøk hånda over den og tok fram en blyant. Så begynte jeg med liten skrift helt øverst i venstre hjørne. Sakte bredte det seg utover, små, forkortede ord etterfulgt av et tall, så en pil og nye, små ord med tall og deretter nye piler, helt til siden var nærmest full av det som for andre må ha sett ut som et eller annet kodespråk.

For meg var det ikke koder, det var lageret mitt, beholdningen. Jeg skrev ned hva jeg hadde av kontanter og utgifter, jeg regnet på mulige støtteordninger, forskjellige størrelser på omsetningsfallet, utvikling i leiekostnader. Jeg begynte å se på hvilke eiendommer jeg eventuelt kunne selge for å frigjøre midler. Alle mulige scenarier skriblet jeg ned på arket. Det mulige utfallsrommet var på 2–3 milliarder i begge retninger, de verste scenariene var ille, men det føltes likevel godt å se det svart på hvitt.

Hver morgen gjentok jeg dette ritualet. Det ble på en måte min trening som astronaut i dette universet, mine timer i simulatoren. «Ingenting bygger selvtillit som det å ha sett for seg en krise, å ha dykket ned i den fysisk og psykisk, for så å finne ut at du er i stand til å takle problemet», skriver den kanadiske astronauten Chris Hadfield i An Astronaut ́s Guide to Life on Earth. Han hadde opplevd å miste synet midlertidig mens han jobbet utenfor den internasjonale romstasjonen. Siden skapte han seg et navn som foredragsholder. Han liker å snakke om «the power of negative thinking». Store deler av karrieren har han brukt på å se for seg alt som kan gå galt oppe i verdensrommet. Ifølge Hadfield er frykt først og fremst et resultat av ikke å vite hva du kan vente deg.

Jeg noterte tallene så fort jeg kunne i boka, som for å få igjen pusten. Var det noe jeg lurte på, og det var det som regel, ringte jeg og vekket finansdirektøren i hotellselskapet for å dobbelt-sjekke. Trine Marsdal var om mulig enda mer glad i orden enn meg og hadde en egen evne til å huske tall. Dessuten tok hun alltid telefonen når jeg ringte, svarte alltid med den samme blide stemmen.

Arkene i notisboka skulle gi meg en slags lettelse i ukene som fulgte. Jeg skriblet ned det hodet var fullt av, og monsteret fikk et ansikt. Og monstre du kan se, er aldri så skremmende som de du ikke vet hvor gjemmer seg.

Jeg visste i alle fall hva jeg kjempet mot.