Ingen varer i handlekurven

Logg inn

Har du ikke bruker? Registrer deg

Har du glemt passord? Tilbakestill

HjemArtiklerSniktitt: Verden ifølge Vinni

Sniktitt: Verden ifølge Vinni

Vinni

«Verden ifølge Vinni» er endelig her, og vi lover at det blir rått og ærlig. ⁠I denne boka kommer leseren på innsiden av Vinnis univers: Det handler om å jakte rus, være redd og om å svikte, men også om å kjenne sin karma, holde ut og om å skape. Her er en sniktitt.

Hjemme i Oslo oppsøker jeg ganske uforberedt et AA-møte, som jeg veit skal finne sted rett ved der jeg bor. Jeg banker på, de ser på meg, veit åpenbart mer enn meg om hva som er i vente: Kommer du aleine? Du er faen meg tøff!

Det er sikkert mange grunner for å drikke. For meg har det alltid handlet om å få han kjipe indoktrinerte streitingen inni meg til å endelig holde kjeft. Han som sier «gjør sånn, ikke sånn», han som er et resultat av oppdragelse, foreldre, skolevesen, all denne påførte selvkorreksen og nevrosene jeg bærer på.

Selv i mitt rusmisbruk er jeg jo egentlig en streiting i bunn. Som med hypperne: Jeg doserte moderat, utførlig og planmessig, det fikk noe tvangsmessig og regelbundet ved seg.

Å drikke er å spytte denne lille indre politimannen midt i trynet. Vi gir gitarene våre litt fuzz. Eller som det også heter, litt distortion, forvrengning på norsk. Sagt på språket til lydteknikerne: Av og til må man tørre å la noen av de røde lampene lyse.

Jeg rakk aldri møte Jokke fra Jokke & Valentinerne, men det er nettopp denne stemningen (blant andre) han er så god på å formidle: Nå skal vi sette oss ned og drekke her, alle dere andre kan bare drite og dra – fakke off -- det er dere som er døve, ikke vi.

Det er et jævla deilig sted å være. En romantisk frihet. Men selvfølgelig også en illusjon:

Ingen jeg kjenner som identifiserer seg sterkt med Jokkes tekster -- meg selv inkludert -- er noen du vil ha på sofaen din i tre uker.

Jeg liker dessuten ikke å kun ta én enhet. Jeg synes fortsatt det er vanskelig. En bjørnunge kommer sjelden alene. Jeg kan ta en øl på stranda etter surfing, men jeg foretrekker det ikke sånn.

Når jeg drikker, er jeg tjukkasen i unnarennet.

Det går fortere og fortere. Jeg spreller med armer og bein i rein fryd før det uunngåelige krasjet.

Samtalegruppen består i dag av en sju-åtte stykker. Jeg har sett det på film før. Noen er yngre enn meg, noen er eldre. Fyren ved siden av meg legger ut om et liv han har svelga vekk: Jobb, økonomi, familie, venner, han er blitt pælma ut av land, av nasjonalstater, på grunn av drikking. Det begynte med noen få glass.

Han ser usigelig pjusk og frynsete ut. Ukomfortabel. Jeg tenker: Han der er fyllesjuk. Så blir han spurt hvor lenge han har vært edru, et lite lys glir over ham: I sju år.

Historiene rundt meg er ville. Jeg deler ingenting. Jeg tilbringer første del av mitt første AA-møte ved å la meg sjokkere. Og den samme tanken slår ned i meg gang på gang: Disse folka er jo langt mer ute enn meg. Det er mulig jeg ikke er så gærent stilt likevel.

En av deltakerne studerer meg, leser meg, skjønner helt åpenbart hva jeg tenker på, det er mulig det er en vanlig førstereaksjon. Vedkommende ser på meg, sier:

Nå gjelder det å fokusere på likhetene her, ikke forskjellene.

Jeg gjør som jeg blir bedt om. Det er uansett ingen dum regel å ta med seg videre i livet.

Det begynner etter hvert å demre for meg at det er en årsak til at jeg befinner meg her. Jeg veit at den eneste grunnen til at Tone befinner seg hjemme hos meg nå, er at hun passer Leonel. Jeg har allerede, som alle disse andre her, lidd store tap.

Jeg ser parallellene til min egen tilværelse. Det er bare gradsforskjeller på gang. Vi baler med de samme redslene, den samme selvforakten og uroen.

Jeg har aldri, hverken før eller siden, hatt så sjukt lyst til å drikke som her jeg sitter nå.

Når det liksom er over må jeg styrte inn på et dassavlukke, prøve dempe grininga mi bak den tynne døra.

Jeg klarer å svime meg de få hundre meterne hjem.

Tone ser halvinteressert på oppløste meg når jeg kommer inn døra: Såpass, ja?

Jeg haster forbi henne inn på sengen min, fortsetter hulkinga der inne. Tone stikker, gjør ikke forsøk på hverken å trøste eller høre. Det er ikke hennes kamp dette, vi er ikke der. Det hadde ikke hjulpet noen av oss.

Jeg får etter hvert samlet meg, får lagt Leonel – å elskede Leonel! – for kvelden.

Deretter røsker jeg opp en flaske vin med utålmodige hender.