Smaragdene skulle redde kronprinsesse Märtha
I sin nye bok forteller historikeren Trond Norén Isaksen kongefamiliens kvinnelige slektshistorie ved å følge tiaraenes vandringer gjennom generasjonene og lar oss møte kvinnene som har båret dem – fra keiserinne Joséphine til prinsesse Ingrid Alexandra.
Når kongefamiliens historie skrives, handler det som regel om menn og mannslinjer, ettersom kronen inntil nylig pleide å gå fra mann til mann innenfor ett dynasti. Tiaraene gikk derimot fra kvinne til kvinne og krysset landegrenser og verdenshav i forbindelse med ekteskap, krig og arveoppgjør. Kronprinsesse Mary av Danmark sa en gang at «Some people learn history through war or famous people, but jewellery is just as good a possibility to learn history». I dette utdraget fra Trond Norén Isaksens bok Ingrid Alexandras arv får vi et glimt av hvor mye dramatikk et sett av smaragder har vært med på – og det med bare én av de ti kongelige eierne.
Kronprinsesse Märthas livsforsikring
Tidlig om morgenen 9. april 1940 forlot kronprinsesse Märtha, kronprins Olav og de tre barna Skaugum i all hast. Under frokosten hadde de hørt flydur, og tyske krigsskip var nå på vei mot Oslo og andre norske byer. Fra Østbanen gikk ferden med tog til Hamar. Om kvelden skiltes kongefamilien i Elverum. Kong Haakon og kronprins Olav skulle bli værende i Norge for å fortsette kampen mot tyskerne, mens kronprinsesse Märtha skulle ta med seg prins Harald, prinsesse Astrid og prinsesse Ragnhild i sikkerhet i Sverige.
De første dagene tilbrakte de på høyfjellshotellet i Sälen, men etter ei uke var det tid for å reise videre. Nå gikk ferden til Frötuna, en storgård utenfor Uppsala som ble drevet av Märthas fetter, grev Carl Bernadotte af Wisborg. «Jag glömmer aldrig det mötet med Märtha», sa fetteren seinere. Da hun steg ut av bilen, rakte hun ham en liten koffert. «Ta den här, Carl. Det är allt jag äger nu», sa hun. Kofferten inneholdt diademene hennes og andre smykker hun hadde fått med seg da de forlot Skaugum.
Kronprinsesse Märtha ville helst bli værende hos familien i fødelandet Sverige, men kong Haakon og kronprins Olav fryktet at det ikke var trygt nok. Derfor beordret de henne mer eller mindre til å ta imot president Franklin D. Roosevelts invitasjon til å ta med seg de tre barna til USA.
Presidenten, som viste stor omsorg for Europas landflyktige kongelige, sendte skipet American Legion til Petsamo på det som den gangen var Finlands barentshavskyst for å hente dem og amerikanske statsborgere som ønsket å forlate det krigsherjede Europa. I dagene før avreisen rådet det «en svært trist stemning», skrev Märthas hoffdame, Ragni Østgaard, «prins Carl og prinsesse Ingeborg var fortvilet og resten av familien syntes også det var svært at de skulde reise».
Oppbruddstimen kom om ettermiddagen 12. august. Første del av reisen skulle gå med tog til Haparanda, og familie og venner samlet seg i det kongelige venteværelset på Stockholms Centralstation for å ta avskjed og ønske lykke på reisen. Märthas venninne Heddy Astrup var til stede og skrev etterpå at «Kronprinsessen hadde været dypt bøiet av sorg. Hendes mor prinsesse Ingeborg nesten ennu mere». Aller mest nedbrutt var 79 år gamle prins Carl. Tyskland seiret på alle fronter, og prinsen hadde levd lenge nok til å vite at de fleste kongelige som gikk i eksil aldri vendte tilbake til landene sine. «Vi sees nok ikke igjen», sa han da han tok avskjed med datteren. «Det var forferdelig for mor å høre», mintes prinsesse Astrid da jeg skrev biografien om henne. «Men han var realist, og det var ikke så rart for ham å si det. Men det var selvfølgelig vondt for mor å høre det; hun hadde nok også gjort seg tanker om det, men å få satt ord på det var veldig vondt for henne».
Tanken hadde også streifet prinsesse Ingeborg, som hadde tatt med seg en bag, fortalte grevinne Ruth av Rosenborg meg mange år seinere. Nå ga hun den til datteren med ordene «Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for deg, Märtha, men jeg kan gi deg dette, så kan du selge det i USA hvis du aldri kommer tilbake til Norge». I bagen lå smaragdsmykkene, Ingeborgs mest dyrebare eiendeler, tullet inn i et skjerf. Ingeborg hadde som nevnt tenkt at Märtha skulle få dem når hun ble Norges dronning. Nå skulle de i stedet bli livsforsikringen hennes i eksil.
Etter en lang reise med tog og bil gjennom Sverige og Finland kom Märtha og følget fram til Petsamo, der American Legion ventet. Alt i alt stuet 897 passasjerer seg sammen om bord på det overfylte skipet. Miner, tyske ubåter, stormfullt vær og isfjell gjorde det til hva Washington-avisa The Evening Star kalte en reise hvor «døden syntes å lure i hver bølge». Under en av stormene sov mange passasjerer på dekk med redningsvestene for hånden, mens livbåtene ble gjort klare. Kapteinen fryktet at det ikke ville la seg gjøre å sette dem på vannet i tide om skipet gikk på en mine. Kanskje ville smaragdene ende på havets bunn slik dronning Hortenses diamanttiara hadde gjort over hundre år tidligere?
Men smaragdene var nok Märthas minste bekymring der og da. Den største frykten hennes var at tyskerne ville forsøke å kidnappe henne og barna. «Mor fortalte selv at hvis vi hadde falt i tyskernes hender, ville hun ha tatt seg selv og oss barna av dage», sier prinsesse Astrid. «Hun ville ikke at vi skulle bli tatt som gisler. Ikke fordi vi kunne bli presset til å gjøre noe som stred mot Norges interesser, men fordi far og bestefar kunne bli presset hvis vi ble tatt som gisler».
Etter tolv dagers nervepirrende sjøreise kom de omsider fram til et regnvått New York 28. august. Kronprinsesse Märtha fortalte seinere at hun ikke hadde vært helt rolig da hun så veska som inneholdt smykkene forsvinne nedover et bagasjebånd etter at de hadde gått i land.
Med 46 kolli bagasje – inkludert smykkene – gikk ferden i første omgang til The Waldorf-Astoria Hotel på Park Avenue, hvor kronprinsessen møtte pressen. «Jeg er sikker på at det vil gå bra til slutt. Jeg er sikker på at Norge vil bli selvstendig og fritt igjen», sa hun. «De tapre ordene hennes etter landstigningen i går burde gi oss alle et eksempel på hvordan vi bør møte motgangene som måtte komme», skrev USAs førstedame Eleanor Roosevelt i den daglige avisspalten sin. «Hun sa hun var sikker på at Hitlers herredømme aldri kan bli varig. Ordene hennes vil gi gjenklang hos enhver som tror at vår livsanskuelse er riktig».
Men framtida var usikker. De første månedene hadde Märtha ingen anelse om hva de skulle leve av eller hvor de skulle få penger fra. Tanken skal ha vært å selge én smaragd av gangen i nødstilfelle.
Hvis du vil vite mer om smaragdenes reise, før og etter denne dramatiske ferden over Atlanterhavet, kan du lese videre i Ingrid Alexandras arv av Trond Norén Isaksen.
Bildekreditering: Vandyk/Nasjonalbiblioteket/public domain