Reisebrev: Catherine Isaacs reise gjennom Nord-Spania

Da jeg kom på idéen om å skrive en kjærlighetshistorie om to venner på en veldig lang vandretur, visste jeg at omgivelsene måtte være avgjørende. Selv om jeg hadde hørt om Camino de Santiago, visste jeg ikke særlig mye om den gamle pilegrimsruten, som leder til en av Spanias vakreste byer, da jeg begynte å gjøre research til Bli med meg. Camino de Santiago har flere forskjellige startpunkter i Europa, og alle rutene har blitt fulgt gjennom århundrer. Før i tiden var det en kristen rute, som også går under navnet St. Jakobs vei, fordi man tror disippelen ble begravet under katedralen Santiago de Compostela.

I disse dager går, eller sykler, folk ruten av mange forskjellige grunner. Noen trenger en pause fra det hektiske hverdagslivet og ønsker å oppleve nærheten til naturen. Andre vil utforske tilbudet av mat og drikke langs ruten. For mange har pilegrimsvandringen fortsatt en spirituell eller åndelig betydning.
Uansett hva motivasjonen er, finner alle glede i å gå og gå – over fjell, gjennom daler, grønne enger, tette skoger og unike, vakre småbyer.

Alt dette ga meg det perfekte bakteppet for at hovedpersonene – Katie og Conor– skulle møte fremmede som fikk dem til å reflektere over sitt eget liv – og over vennskapet deres.

Jeg bestemte meg for at jeg måtte gå denne turen selv hvis boken skulle føles autentisk. Siden jeg er trebarnsmor og forfatter på fulltid, var min eneste mulighet å ta den korteste (men mest populære) ruten – de siste 100 kilometerne av Camino Frances (Den franske ruten). Det ville ta meg fem juni-dager, heldigvis med opphold svær og behagelige temperaturer. Selv om jeg reiste mye da jeg var i tjueårene, og i perioder har jobbet utenlands, var jeg ikke forberedt på hvor annerledes denne turen ville bli, sammenlignet med tidligere turer. Jeg planla å gå sammen med en liten gruppe turgåere, med en fascinerende australsk guide som het Gary. Han hadde falt pladask for Galicia, og hadde gått caminoen i årevis.

For meg som enslig kvinne på tur føltes det riktig å bli med i en gruppe. Jeg oppdaget raskt at jeg ikke hadde noe å bekymre meg for. Man følte seg aldri alene på denne delen av ruten, og jeg opplevde en konstant følelse av kameratskap der alle delte opplevelsene sine. Jeg startet i en småby som heter Sarria, og gikk 20-25 kilometer hver dag i fem dager. Hver dag snakket jeg med nye mennesker, og jeg møtte folk fra Brasil og USA, så vel som nærmere steder som Spania og Frankrike.

Alle hadde sine egne grunner for å gjennomføre turen. Fra irske skolejenter som var på skoletur med religionsklassen sin til den enslige kvinnen i 70-årene fra Amerika som hadde gått hele veien fra St. Jean Pied de Port i Frankrike. Jeg tok en kaffe med henne, og hun fortalte at hun og mannen hadde trent i årevis for å kunne gjennomføre turen. Da de endelig hadde bestilt reisen, hadde de måttet utsette den på grunn av pandemien – og så døde mannen hennes året etter. Siden hun var knust og sørget over tapet av mannen, hadde de rundt henne rådet henne til å avlyse hele turen. Men hun var bestemt på å gjennomføre turen alene, til hans minne. «Men jeg er ikke alene», sa hun til meg, «Jeg føler virkelig at han er med meg i hvert skritt av denne turen».

En av de tingene som krevde tilpasning fra min side, var overnattingen. Som hovedpersonene i «Bli med meg», skulle jeg «leve som en pilgrim», med andre ord bo på billige hoteller og dele rom med andre. Før dette ante jeg ikke at jeg var så vant til komfort.
Allikevel var alle albergues, herberger, jeg bodde på rene og velholdte. De andre gjestene var hensynsfulle og behagelige å være sammen med. Selv den natten jeg delte køyeseng med en fremmed, i et rom med intet mindre enn 100 andre mennesker, gikk det overraskende bra. Jeg satte inn øreproppene mine, lukket øynene og sov utrolig godt. Det hadde nok noe med de 42 000 skrittene jeg hadde tatt den dagen å gjøre … Tross dette tar jeg nok aldri sengen min hjemme for gitt igjen.

Et av høydepunktene som skilte seg ut langs caminoen, hadde ikke noe med utsiktene som tar pusten fra deg eller det fascinerende selskapet på turen å gjøre. Det var maten. Det var rett og slett et paradis for en matelsker. Hver kveld styrket jeg meg på varme kyllingretter, tykke linsesupper, ferskt brød med sprø skorpe. Hvert måltid ble skylt ned med lokal Albariño-vin og avsluttet med den utsøkte syrligheten fra en Torta de Santiago med fersk, pisket krem.

Mine grunner til å gjennomføre pilegrimsvandringen var nok annerledes enn mange andres. Jeg møtte i hvert fall ingen andre romanforfattere på veien. Men virkningen den hadde på meg var like dyptgående som de andres. Det er utrolig hvordan det å sette den ene foten foran den andre – mange, mange ganger– klarner tankene og gir deg tid til selvrefleksjon som vi ellers sjelden tar. På caminoen er det ingen eposter å svare på, ingen deadlines man skal rekke. Kaoset med levering og henting på skolen føles som et fjernt mine, og alt du trenger å tenke på er neste stopp på ruten og å beskytte føttene mot gnagsår.

Innen jeg tok de høytidelige stegene inn på den imponerende festplassen Praza del Obroido, plassen foran katedralen Santiago de Compostela, kunne jeg nesten ikke vente med å sette meg ned og skrive min egen historie om dette helt spesielle stedet.

Jeg kan bare håpe at leserne mine synes jeg har ytt det rettferdighet.