Redaktøren anbefaler: «Sovende barn» av Anthony Passeron

Passeron har valgt å bruke sin egen familiehistorien som utgangspunkt for en roman: På samme måte som Edouard Louis beskriver han en oppvekst (sin fars og onkels) hvor livet og framtida i stor grad er bestemt. Han skriver om en tid da de harde narkotiske stoffene når inn til de små landsbyene i innlandet bak Nice, og om hvordan gamle (hans fars) og nye (hans onkels) verdier kolliderer både innad i familien og i samfunnet forøvrig. Da Passerons onkel Desirée blir smittet AIDS via en skitten sprøyte slår familien ring om ham, samtidig som de nekter å innse at han er smittet av ‘homsepesten’, i dag er det opprivende og lese om naiviteten og kunnskapsløsheten ofrene for sykdommen og deres familier ble møtt med. Og Passeron behersker kunsten å beskrive en brytningstid gjennom en familiehistorie. Det er en øm og varm beskrivelse av kjærlighet og lojalitet og en rent ut sagt forbløffende fornektelse av virkeligheten.

Verden har akkurat gjennomlevd en pandemi som rammet langt bredere enn AIDS-epidemien gjorde, men det er lett å gjenkjenne samfunnsmekanismene som trer i kraft: frykt, skam og stigma. Man kan se for seg bilder av covid-smittede i isolasjon som roper ned fra en balkong, eller sitter i karantene på et inngjerdet hotell. Men den frykten og mistenksomheten AIDS-ofre ble møtt med var annerledes, sterkere og mer giftig, ikke minst fordi de som først ble rammet allerede levde liv som ikke var A4: homofile menn og sprøytenarkomane. I motsetning til covid var AIDS en fullstendig udemokratisk epidemi.

I en periode kom det mange bøker om AIDS, forfattere i mange land var opptatt av emnet. Både i skjønnlitteraturen og i de mer dokumentariske og biografiske sjangrene. Men etter at det ble mulig å kontrollere viruset, og de som smittes i økende grad (i hvert fall i de landene der befolkningen har tilgang til medisin) kan leve et godt liv, har strømmen av litteratur tørket inn. At Sovende barn kommer i halen av en pandemi er tilfeldig, men det gir boken en større aktualitet. Det er dessuten en roman som tar for seg ikke bare den individuelle tragedien, men som også gir interessant innsikt i forskningskappløpet mellom USA og Frankrike og i hvilke interesser som gjorde seg gjeldene i den medisinske industrien.

Sovende barn har mange kvaliteter, men det som gjør den så relevant er det faktum at vi nesten har glemt hvor skremmende AIDS-epidemien var og hvilken smerte, skam og fortielse den påførte både dem som ble rammet og de pårørende. Vi har ikke lov til å glemme hverken dem som døde av viruset, eller hvordan legevitenskapen brakte epidemien til ende. Akkurat som nå. Og akkurat slik det vil skje igjen.