Redaktøren anbefaler: «Snart er eg natt»

Døden tar meg riktig nok att, men det går langsamt. I motsetning til dei andre her et han meg nedanfrå og opp, dryger det ut, som om han skjer små bitar med kniv og gaffel.

Vi møter Gonhild Lunden på gamlehjemmet i bygda hvor hun har bodd hele livet. Hun er snart hundre, men fortsatt klar i tankene, og i anledning dagen skal hun intervjues av lokalavisa. Men Gonhild vil ikke snakke. Og hun vil ikke leve. I møtene med den unge journalisten tvinges hun til å se tilbake på et liv som skulle ha vært noe mer. Gonhild ga ut en diktsamling, men det ble med den ene. Hun lot den store kjærligheten fare, det vil si, han valgte en annen. Hun har en datter, men datteren reiste til et annet land.

Jeg leser Snart er eg natt som en meditasjon over alt som ikke ble noe av.

I sin debutroman viser Elin Eika Bringa seg som en forfatter med stor menneskelig innsikt. Nennsomt veves livstrådene sammen: Minner fra ekteskapet med Arvid, oppveksten til datteren Helga, men også før det, fra Gonhilds ungdom og tidlige barndom – og gradvis ser vi henne som et helt menneske: stolt og tverr, men også følsom og sårbar. Gonnhild ville ha familie og barn, hun ville bli elsket, men hun ville også være alene, ville finne et eget rom hvor hun kunne skrive og lese. Hun vil være seg selv, løsrevet fra forventninger og konvensjoner. Historien om Gonhild blir dermed en fortelling om kvinnerollen de siste hundre årene – og om hvordan det menneskelige uansett er konstant.

Elin Eika Bringas prosa er rik, fylt av bilder og stemninger, men også av vidd og svartsyn. Gonhild befinner seg på tampen av livet, ved dødens port, hun er på mange måter fristilt og kan tillate seg hva som helst. Tankene og replikkene hennes er sprenglegemer fra en løs kanon.

Bringa skriver fram et liv der traumer og omsorgssvikt har satt sine avtrykk. Her er sterke skildringer av hvordan Gonhild møter Helga, og hvordan hun selv ble møtt av sine foreldre. Et sted gråter datteren til sitt eget speilbilde, et annet sted minner et tre som faller om lyden av et belte mot en naken ryggtavle.

En av de mest slående passasjene er når Gonhild tenker tilbake på en scene da hun var sju og fanget gresshopper. Hun studerer de underlige skapningene, og i fascinasjon trekker hun ut beina på en av dem. Hun blir oppdaget av faren, som gir henne en grusom straff:

Middagen kom på bordet, vi falda hender og bad Fadervår. Mor hadde laga steik, det dufta rosmarin og lauk, magen rumla. Far gav rause porsjonar til alle; til mor, onkel, seg sjølv, til og med til Eivind, som ikkje hadde kome enno. Og slik vart vi sittande tause og ete. Mor og onkel med blikket ned i maten, og far som følgde nøye med på at eg åt opp grashoppa.

Som i Sylvia Plaths Glassklokken handler det om å se på verden fra utsiden, fra avstand, fanget i seg selv.

Elin Eika Bringa har en lyrisk åre som gjør Snart er eg natt til en unik roman, som jeg tror vil treffe mange lesere.