Ordsamleren

Den britiske forfatteren Pip Williams har klart det kunststykket å skrive en bestselgende roman om tilblivelsen av Oxford English Dictionary, en roman som dessuten er under oversettelse til 35 språk. Noe av et paradoks med tanke på at forfatteren – ifølge henne selv – alltid har hatt problemer med å stave riktig.

Romanens hovedperson er den unge, morløse Esme, datter av en av leksikografene som arbeider med Oxford English Dictionary. Hun tilbringer mye tid i Skriptoriet der faren er blant dem som arbeider med å sortere og vurdere ordene som folk har sendt inn til ordboksredaksjonen. Det er viktig at hun ikke er i veien for arbeidet, derfor sitter Esme ofte under det store sorteringsbordet og lytter ivrig til diskusjonene. En dag ser hun at en lapp med et ord kommer svevende ned til henne, og fristelsen blir for stor – hun putter lappen i lommen. Ordet er bondmaid, som betyr kvinnelig trell; noen som er bundet til ufri tjeneste livet igjennom. Det ble også den første nøtten oversetter Hilde Stubhaug måtte knekke.

– Jeg grublet lenge på hvordan jeg skulle løse dette. Trelljente framsto først som det opplagte valget, men det kunne jeg ikke bruke, for det måtte være et ord som kom tidlig i alfabetet, slik som på engelsk. Deretter var jeg innom frille og vurderte å lage min egen variant, festetaus, men det fungerte heller ikke. Jeg lette med lys og lykte i nettbiblioteket etter ord på tjenerskap, og det var da ordet ambått dukket opp, at brikken falt på plass. Det er et sært ord fra norrøn tid, men det har også levd videre i dialekter om det å stelle i fjøs, forklarer Hilde Stubhaug.

Gravearbeid

Ambått er det første av mange ord som Esme sparer på og gjemmer i en koffert som ingen får vite om. Etter hvert begynner hun også å samle egne ord, blant annet fra kvinnene på markedet. Esme oppdager nemlig at ord og ordforklaringer knyttet til kvinners liv ofte blir utelatt i Oxford English Dictionary, som utelukkende redigeres av eldre, hvite menn fra viktoriatiden. Det er de tiloversblevne ordene i Esmes koffert som blir utgangspunktet for det som skal bli hennes egen, hemmelige ordbok: Boken for glemte ord.

– Hvilke kilder har du brukt for å finne gode norske ord som tilsvarer de engelske originalordene?

– I tillegg til å søke i ordbøkene på Ordnett.no, har jeg trålet nettbiblioteket til Nasjonalbiblioteket. Der har jeg lett i gamle ordbøker, så vel som romaner og aviser. Det var viktig for meg å finne ord som var tidsriktige og kunne gi norske lesere det samme inntrykket som de engelske leserne får av originalen, sier hun.

Hun har med vilje valgt å gjøre det så vanskelig som mulig for seg selv.

– Mens flere oversettere har valgt å gjengi de engelske ordene og sitatene i originalform, har jeg prioritert romanflyten og lesernes morsmålsfølelse for ordene. Jeg forsøker å gi de norske leserne tilnærmet samme glede over å møte glemte, vakre og rare ord som de engelske leserne får. Dette blir selvfølgelig mer innviklet av at ordene gjerne må begynne på den bokstaven leksikografene har kommet til i arbeidet med ordboken. Den som er nysgjerrig på hvilke ord som faktisk sto i Oxford English Dictionary, kan slå opp bak i oversettelsen.

–Har du brukt dialektord for å løse opp i noen av ordflokene?

– Bare der det var i dialekt i originalen. Jeg bruker grasnaut om glaikit, som er noe den skotske ordbokredaktøren mumler i det lange, hvite skjegget når noen gjør en dårlig jobb. Det er ett dialektuttrykk til som blir framhevet i boka. Bostin mairt, sier en skotsk bondekone ømt til en tjenestejente, og på norsk har det blitt fride godtøtta. Den sammensetningen er det ikke sikkert noen har brukt på norsk noen gang, men det er altså to dialektord jeg har satt sammen og mener gir det rette inntrykket. Som oversetter unngår jeg helst å oversette til én spesifikk dialekt som fort plasserer språket som for tydelig norsk, og prøver heller å gi et mer generelt dialektpreg, sier hun.

Noen få ord har hun overført direkte eller funnet på selv, som nøkkeldatter, der hun tok utgangspunkt i det norske ordet nøkkelbarn (for det engelske ordet latch-keyed, som ikke kom med i ordboken fordi kildene ikke ble godkjent, men ligger i ordbokarkivet og er definert som: a young woman with no domestic constraint, altså en ung kvinne uten restriksjoner fra familien).

Det norske ordet for madcap (ung dame med livlig og impulsivt temperament) ble til slutt lerke. – Her kunne det vært en løsning å bruke ordet villkatt, men det var utelukket på grunn av plasseringen i alfabetet. Hele tiden har det vært en avveining hvor langt jeg kan trekke oversettelsen av enkeltord og sitater. Det har vært utfordrende ikke bare å finne de riktige ordene, men også å flette dem inn på en måte som ivaretar romanfortellingen, faktiske tekster og den historiske utviklingen, sier Hilde Stubhaug.

Takket være at hun har hatt stipend og at det ikke har hastet med å få oversettelsen ferdig, har arbeidet fått lov til å ta tid. Dermed har hun kunnet legge oversettelsen til side og la stoffet modne før hun har gått løs på en ny runde. Det har dukket opp ideer, de har blitt prøvd ut – og blitt forkastet. Men til slutt ble det full klaff med ordvalget.

– Glede og frustrasjon er vevd inn i hverandre, jeg har vært inne på mange lange blindveier, men gleden når et ord falt på plass, var verdt strevet, sier hun.

– Har du noen favoritter blant de glemte ordene?

– Jeg liker godt husvalelse, miltsjuk, rappenskralle og kjerringbissel. Og dessuten har jeg litt lyst til å ta i bruk dolalli! Det er direkte overført fra engelsk doolally, betyr gæren og har en interessant opprinnelse.

En bok for mange

I en roman som handler om en engelsk ordbok, skal man selvsagt ivareta det som er spesifikt engelsk, men det viktigste er likevel at fortellingen skal fungere godt på norsk.

– Hvordan tok du fatt på oppgaven?

– Jeg begynner nesten alltid å oversette fra start, uten å lese gjennom manuset først, og det gjorde jeg også her. På den måten har jeg leserblikket når jeg oversetter, og det mener jeg er noe positivt. Dessuten blir arbeidsdagen ekstra spennende! Men den metoden krever selvfølgelig ekstra grundig etterarbeid. Jeg har selv vært språkvasker, og er vant med å gjennomgå tekst med kritisk blikk. Når jeg har latt oversettelsen hvile en stund, prøver jeg å være min egen kritiske leser, og ofte kan det være som et helt nytt møte med teksten.

– Hva er det ved denne romanen som vil appellere til norske lesere, tror du?

­– Dette er ikke en sær beretning om en engelsk ordbok. Det er først og fremst en god fortelling. Jeg tror og håper at det ikke er så mye som går tapt i oversettelsen, selv om man ikke får lese nøyaktig det som står på lappene i arkivet til Oxford English Dictionary, men en norsk fiktiv versjon av det. Det er så mye annet her! Det er magisk å få være med Esme inn i skjulet i hagen til ordbokredaktør Murray, det såkalte Skriptoriet, og Esmes verden har et herlig persongalleri. Min absolutte favoritt er den gamle gatepiken Mabel på markedet, som gir Esme de saftigste uttrykkene til Boken for glemte ord. Det er i det hele tatt en medrivende fortelling med så mange fine scener, det er kjærlighet og sorg, et liv. Og språk. Den burde absolutt passe for veldig mange ulike typer lesere.