Mordere på frifot?

I Norge obduseres det langt færre lik enn i nabolandene våre, og det går utover rettsikkerheten, mener Norges mest kjente begravelsesagent, Tor-Håkon Gabriel Håvardsen.

Han kommer med en dokumentarbok som utforsker og problematiserer norsk politietterforskning og belyser hva som skjer med kroppene våre når vi dør. «Post Mortem. Med begravelsesagenten på åstedet» lanseres 31. mars.

To mordere på frifot hvert eneste år?

I boka peker Håvardsen på at dødsfall burde vært grundigere etterforsket her i landet, og støtter seg blant annet til Gunnar Hammersmark, leder i Virke Gravferd, Bransjedirektør for gravferdsbransjen. Han har uttalt at det kan være så mange som to mordere som går fri hvert eneste år i Norge.

Svarer på de mest groteske spørsmål

Døden omslutter Håvardsen i det daglige, både på jobb og i sosiale medier. Han er mest kjent gjennom Tiktok der han har 70.000 følgere. Han svarer følgerne sine på triste, rare og groteske spørsmål om døden og forråtnelse. Folk lurer på det aller meste: «Hvis jeg dør med en tampong inni meg, fjerner dere begravelsesagenter den da?» -Nei. «Og hvordan er det å finne et lik som har ligget i en varm leilighet et par måneder?» -Krevende; se utdrag fra boka:

«Huden hadde krøllet seg sammen – skin-slip, som vi kaller det»

I tillegg til å gi en tilstandsrapport over hvordan døden behandles i dagens samfunn, skriver Håvardsen om sitt personlige forhold til døden og egen angst. Han belyser hvordan en kropp behandles av rettsmedisinere, etterforskere, obdusenter og begravelsesagenter, og om livet som begravelsesagent:

"Jeg stilte meg i hodeenden, Joakim i fotenden, før vi tok forsiktig tak i den oppblåste kroppen. Avdøde var enormt stor, ansiktet mellom beina mine mest sannsynlig helt ugjenkjennelig. Skulderen en blanding av sort, lyserød, lilla og blå. Huden hadde krøllet seg sammen – skin-slip, som vi kaller det. Lukten pulserte nærmest opp med heten fra varmekablene, og la seg som fryktet som en film i ganen. Munnen ble fylt av lukten. Joakim kastet et blikk fra det ene beinet til det andre for å se hvilket som ville tåle om han grep tak i det. Det ville bli langt mer søl uansett hvilket bein han tok i, noe han var smertelig klar over.

(...)

Joakim slet. Sittende på kne forsøkte han å få posen over rumpa til avdøde. Slik Joakim hadde støttet meg idet jeg var i ferd med å kaste opp, bestemte jeg meg for å være minst like støttende.

«Bra Joakim, kjempebra», gjentok jeg igjen og igjen. Joakim kastet et forvirret og svett blikk over skulderen. For det jeg ikke så fra der jeg sto, var at han på et eller annet finurlig vis hadde klart å kile glidelåsdelen av posen mellom rumpeballene på avdøde. «Bra, Joakim! Kjempebra», fortsatte jeg, uvitende om at bevegelsene han gjorde for å få posen fullstendig over avdøde, førte til at han på en måte sagde avdøde i rumpa med glidelåsen. Joakim fikk omsider posen på plass, kanskje hjulpet av mine lavmælte heiarop, hvor enn absurd situasjonen måtte ha føltes for ham.

Først da vi satte oss i bårebilen, rakk han å fortelle meg hva som hadde skjedd. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, og gjorde egentlig ingen av delene. Vi var gjennomsvette da vi forlot åstedet, politibetjentene sjeleglade for å kunne stenge av. Vi hadde plassert bodybagen i nok en bodybag, da den opprinnelige likposen var tilgriset av forråtnelsesvæske, blod og avføring.»