Min debut: Kaja Nygaard

Jeg har alltid lest og skrevet mye. Jeg «tenker» gjennom pennen, så jeg sitter ofte med penn og papir, både i telefonen og i møter. Det hjelper meg å finne ordene. Jeg foretrekker å lese krim, så det var naturlig at det var en krimroman jeg skulle skrive. En god krim må utfordre hjernen, og er som en nøtt man må løse – et lite mysterium. I tillegg er det en sjanger som åpner mange muligheter. Man kan ta opp samfunnsproblemer, gå i dybden på mennesker og skape sitrende spenning. For meg er krim det perfekte kinderegget.

Målet mitt var å skrive en skikkelig spennende bok – en slik bok man plukker med seg på flyplassen og sliter med å legge fra seg. Kanskje fordi jeg selv har tilbrakt så mye tid på flyplasser i forbindelse med jobb.

Jeg startet med heltinnen min, Martha Krogh, hun har egentlig alltid vært der. Hun er litt mørk, man kan liksom kjenne at det ligger mye som ulmer under overflaten hos henne. Hun er modig, hard og nokså dumdristig. Men hun er også kul og en skikkelig «klare sjøl»-dame. Privat er hun ensom, og sliter med å slippe folk innpå seg. Til en viss grad er hun også preget av ting som har rammet henne i fortiden. På jobb er hun veldig opptatt av rettferdighet, og alltid på jakt etter å finne sannheten. Det er nettopp dette sannhetsfokuset som gjør henne til en dyktig politi, samtidig som det også ofte kommer i veien for henne. Hun er så uredd for å oppsøke sannheten at hun selv stiller seg i en del situasjoner hun aldri burde oppsøkt.

Korrupsjon er et underliggende tema i boken. Jeg valgte det fordi det sender karakterene mine inn i mange vanskelige situasjoner, som jo er en fordel når man skriver krim. I tillegg er det et samfunnsproblem jeg syns er interessant. Kanskje fordi jeg selv har bakgrunn som økonom, med grunnutdanning som revisor. Noe man kan bli litt svart/hvitt-tenkende av.

Norge er et lite land, og faren for korrupsjon er alltid til stede under små forhold. Vi nok litt naive, og klapper oss på skulderen mens vi påstår at det ikke er korrupsjon i Norge. Så enkelt tror jeg ikke det er. Vi har et godt lovverk, men samtidig finnes det knapt forskning på politikriminalitet i landet vårt, og det er nok grunn til å tro at det finnes mørketall. Politiet er den etaten på verdensbasis som er mest utsatt for korrupsjon. I fattige land er dette oftest knyttet til at politibetjenter utnytter maktposisjon for egen fordel. I vestlige land er det i mye større grad organisert kriminalitet som skaper politikorrupsjon. Vi har jo et eksempel i Cappelen-Jensen-saken i Norge, som fremdeles er en aktuell sak. Den viser vel også til en viss grad hvor vanskelig det er når man beveger seg inn i gråsoner. Det samme sliter karakterene i boken min med.

Det aller meste som skjer i Et mørkere vann er basert på min frie fantasi, men i tillegg har jeg lest meg opp og snakket med folk som har peiling. Senest under siste korrektur måtte jeg sende av gårde en melding til en som jobber som politi for å sjekke opp i noe, og når Martha tenker tilbake på stygge ting som folk har sagt til henne da hun gikk i uniform, er det de samme tingene som en kvinnelig politibetjent fra regionen faktisk har hørt.

Jeg har også pløyd gjennom litt av pensumet ved politihøgskolen, for eksempel en skikkelig grundig innføring i åstedsarbeid. Det var nyttig!

Ettersom jeg har skrevet en krimroman, håper jeg selvsagt at leseren lar seg fenge av historien og blir overrasket av løsningen. Samtidig ønsker jeg jo at de skal bli like glade i Martha som jeg er, og kanskje også ha lært noe – for eksempel at man kan være litt mer skeptiske til vennetjenester i arbeidslivet, kameraderi og alt det kan føre med seg.

Jeg elsker å skrive, og føler meg utrolig privilegert som får lov til å gjøre noe jeg synes er så fortryllende. Jeg forsvinner fullstendig inn i teksten, av og til er det nesten vanskelig å komme ut igjen. Akkurat nå er Martha Krogh og jeg ute på nye eventyr i det jeg håper blir en oppfølger til Et mørkere vann, og hvem vet, kanskje jeg prøver med på en annen sjanger en gang. Det hadde vært kult å skrive en barnebok!