Mellom linjene med Erica James
Erica James’ nye roman, Den bortgjemte hagen, er som en vakker hagevandring med innslag av drama og kjærlighet. Det er særlig én blomst som er verdt å merke seg, og den er også en av forfatterens personlige favoritter.
– Hvordan startet din kjærlighet til hager?
– Jeg har alltid vært interessert i hager, men interessen økte da sønnene mine ikke lenger behøvde min konstante oppmerksomhet – og så tok det helt av da de hadde forlatt redet. Jeg tror at det behovet jeg som forelder hadde for å ta meg av barna mine, ble overført til hagen.
– Har du en favorittblomst?
– Kan jeg velge to? Jeg elsker roser og hortensia; de er så vakre og lette å ha med å gjøre, og det fins bokstavelig talt hundrevis å velge mellom. Elfrida i «Den bortgjemte hagen» har en helt spesiell forbindelse til hortensiaen, og hun inkluderer alltid denne blomsten når hun designer hager. Alle hager bør ha en hortensia!
– Hva kommer aldri innenfor hageporten din?
– Tidligere var jeg en skikkelig purist når det gjaldt hvilke farger jeg skulle ha i hagen min, og jeg forkynte – ganske så pretensiøst – at jeg aldri skulle plante noe i fargene rødt og oransje. Men nå ELSKER jeg oransje blomster, og jeg planter flere og flere fordi de gir så mye farge og glede i tilværelsen. Og gjett hva? Nå har jeg til og med begynt å legge til noen røde blomster også! Kanskje alderen bringer med seg et nytt perspektiv på ting?
– Var du inspirert av en spesiell hage da du skrev Den bortgjemte hagen?
– Under skrivingen så jeg noen ganger for meg en av mine favoritthager – Wollerton Old Hall Garden i Shropshire. Tidligere bodde jeg så nærme at jeg kunne besøke hagen jevnlig, og jeg snek den inn i romanen Gardens of Delight (norsk tittel: Hagene i Italia). Det er en utrolig vakker hage som er skapt av kjærlighet, og jeg tror ikke jeg har sett en mer perfekt – og romantisk – hage.
– Hvilken matrett/drikke vil du anbefale som følge til Den bortgjemte hagen?
– Jeg vet hva Elfrida ville ha servert, hun ville ha disket opp først med champagne, og deretter et utvalg cocktailer som ville fått hodet til å spinne! Personlig ville jeg gå for afternoon tea: massevis av delikate sandwicher sammen med scones med krem og syltetøy – og kanskje et stykke Victoria Sandwich Cake. Og selvsagt en veldig stor kanne med te.
– Hvordan jobber du med å finne tittel til bøkene dine?
– Noen ganger kommer tittelen til meg med en gang jeg begynner å skrive, som om den bare lå der klar til bruk. Det kan være et uttrykk jeg hører, som for eksempel A Breath of Fresh Air, som var tittelen på min første roman, men det kan også være noe som beskriver innholdet helt eksakt, som med Mothers and Daugthers (norsk tittel: Mødre og døtre). Når det gjelder A Secret Garden Affair (Den bortgjemte hagen), var det en ganske lang prosess å få tittelen på plass. Det kjentes som om redaktøren min og jeg kastet ball frem og tilbake en hel evighet. De fleste forslagene inneholdt ordene «hemmelig» og «hage», og så en dag utbrøt jeg: Hva med A Secret Garden Affair? Dermed var problemet løst. Man bare vet når det er riktig.
– Fins det en boktittel (av en annen forfatter) som du liker spesielt godt?
– Her må jeg jukse og si at Agatha Christie kom opp med fremragende titler til alle sine romaner.
– Hvordan bestemmer du hvilke navn karakterene dine skal ha?
– For det meste er det knyttet til følelser, at jeg kjenner noe for et spesielt navn. På samme måte som når jeg velger titler, vet jeg når det er riktig. Når det gjelder Den bortgjemte hagen, så er for eksempel Elfrida en sterk kvinne som det ikke er noe tull med. Navnet Elfrida har styrke over seg, på grensen til hardhet, og det passer perfekt til hennes personlighet. Bess, derimot, har en mykhet over seg, akkurat som romankarakteren. Hun er en naturlig omsorgsperson og har tatt seg av Elfrida hele sitt voksne liv.
– Boken du ville reddet hvis det brant?
– Hmm … det må bli manuset til den boken jeg skriver på nå. Tanken på å miste det, er bare helt forferdelig.
– Den første leseopplevelsen din – kan du huske hva det var, og hva slags inntrykk historien gjorde på deg?
– Jeg kan ikke huske en spesiell bok, men jeg har mange tidlige barndomsminner knyttet til lesing eller det å bli lest for. Jeg hadde en tante som var særlig god til å lese Rupert Bjørn-historier for meg, hun hadde en så behagelig stemme og greide å levendegjøre karakterene. Et av mine tidligste minner er at jeg sitter på kne på det støvete tregulvet på det lokale biblioteket. Da er eg rundt fem år gammel, og velger ut en haug med bøker for å låne med hjem. Gleden over å ha en stabel med bøker å se frem til å lese, har aldri forlatt meg.
– Har du noen skriveritualer?
– Ha-ha, omtrent en million ritualer! Jeg er besatt av alt som kan holde meg i flytsonen når jeg skriver, og ting som kan hjelpe meg å få ned ord på papiret. Så lenge jeg har skrevet, har jeg alltid drukket te fra den «riktige» tekoppen. En hvilken som helst tekopp fungerer ikke, den må føles riktig. Jeg må også bruke den samme fonten på pc-en, den samme som jeg alltid har brukt, og kapitlene blir printet ut med en gang jeg har skrevet dem, og puttet i en rød A4-mappe – ingen andre farger fungerer. Når jeg besøker sønnen min i Tokyo, går jeg alltid sammen med ham til en bestemt butikk for å kjøpe penner, blyanter og notatbøker. Pennen jeg bruker til å signere bøker, er en fyllepenn med mørk blått blekk, og jeg kjøpte den i Tokyo for noen år siden. Og sånn kunne jeg holde på med listen over ritualer, men da ville folk sannsynligvis tro at jeg er sprøyte gal!
Den bortgjemte hagen er oversatt til norsk av Svein Svarverud.