Mellom linjene med Catherine Isaac

– Hvordan jobber du med å finne tittel til bøkene dine?

– Noen ganger er det veldig vanskelig å finne en tittel! En sjelden gang har jeg visst tittelen allerede før jeg har begynt å skrive, men det hører til sjeldenhetene. Som regel har jeg en arbeidstittel og krysser fingrene for at jeg skal komme på noe briljant mens jeg skriver. Men det skjer ikke alltid, og da må jeg ty til andre metoder for å få fart på kreativiteten: for eksempel å skrible ned ideer på en whiteboard. Hvis ikke det heller hjelper, legger jeg ut på en lang løpetur.

– Hvis du måtte være på en øde øy en måned, og bare fikk lov til å ta med deg en av karakterene fra forfatterskapet ditt, hvem ville du velge, og hvorfor?

– Det må bli Harriet fra Verden for mine føtter. Hun er utenrikskorrespondent, og så tøff og dyktig at jeg er sikker på at jeg ville overleve hvis hun passet på oss. Hun er dessuten veldig vittig, så jeg tror vi ville ha fått det morsomt også.

– Boken du ville reddet hvis det brant?

– Rebecca av Daphne du Maurier. Jeg har en utgave jeg er veldig glad i, som jeg har lest mange ganger, og hvis den ble borte, ville jeg bli sønderknust.

– Har du et favorittdikt/sitat, i så fall hvilket?

– «Fortell meg hva du planlegger å gjøre med ditt eneste ville og dyrebare liv.» Mary Oliver

– Den første leseopplevelsen din – kan du huske hva det var, og hva slags inntrykk historien gjorde på deg?

– Moren min havnet i rullestol etter at hun var utsatt for en alvorlig bilulykke før jeg ble født. Da jeg var liten, jobbet faren min som bankfunksjonær, og mamma og jeg var praktisk talt bundet til huset helt til han kom hjem om kvelden. Vi hadde det imidlertid veldig fint sammen, og jeg har livaktige minner av at jeg leste mens jeg satt på fanget hennes time etter time. Det resulterte i at jeg ble en usedvanlig tidlig leser, og litt av en bokorm. Mine favoritter var The Mr. Men av Roger Hargreaves og historiene til Beatrix Potter, som jeg elsket.

– Hvordan bestemmer du hvilke navn karakterene dine skal ha?

– Jeg brukte opp alle favorittene i de første bøkene jeg skrev! Så nå tyr jeg til sosiale medier og skroller gjennom Twitter og Instagram for å finne interessante navn til mine helter og heltinner.

– Når visste du at du ville bli forfatter?

– Frøet ble sådd i ung alder. Jeg begynte å skrive historier i en liten notisbok med stive permer da jeg var rundt seks år gammel. I tenårene leste jeg mye, men det slo meg aldri at jeg kunne klare å skrive en roman – det føltes som en magisk kraft som bare var forbeholdt noen få. Men jeg likte uansett å skrive, så etter universitetet begynte jeg å jobbe som journalist.

Noen år senere, da jeg hadde foreldrepermisjon, kom jeg på en idé til en romantisk komedie med tittelen Brudepiker. Jeg satt i kirken under bryllupet til noen venner, og visste instinktivt at jeg måtte skrive den romanen. Den ble utgitt under pseudonymet Jane Costello, og ble en bestselger. Så hvis det fins et bestemt øyeblikk da jeg visste at jeg skulle bli forfatter, så var det i bryllupet til vennene mine, da inspirasjonen dukket opp – tilsynelatende helt ut av det blå.

– Har du noen skriveritualer?

– Jeg bruker alltid hodetelefoner med støydemping og hører på rolig musikk – filmmusikk er bra (med mindre du tilfeldigvis snubler over musikken fra «Haisommer» …)

Jeg benytter Pomodoro-metoden når jeg skriver, som innebærer at jeg setter på en timer for å dele arbeidet inn i intervaller, avbrutt av korte pauser. Det er meningen at man skal gjøre det i 25 minutter lange økter, men jeg skriver en time om gangen, ettersom jeg syns det hjelper meg å komme i flyt.

Ja, og så kaffe. Masse kaffe!

– Kan du fortelle litt om den nyeste boken din?

– Den heter En ny begynnelse, og her møter vi Rosie, som er i trettiårene og har forsøkt å bli gravid så lenge at det har blitt en besettelse. Samtidig setter det forholdet til kjæresten Max på prøve. En dag får hun en fantastisk nyhet: Hun har arvet et gammelt herskapshus i det vakre Lake District. En ny start kan være nettopp det som trengs, både for Rosie og Max, og for huset.

Men ikke lenge etter at de er flyttet inn, oppdager Rosie at det slett ikke er hun som var ment å arve huset. Det store spørsmålet er: Hvem var det?

Dette er en storslått kjærlighetshistorie med et mysterium i sentrum. Jeg er så glad for å kunne dele historien med mine norske lesere!

– Hvilken matrett vil du anbefale som følge til En ny begynnelse?

– Det er så mye å velge mellom ettersom handlingen er lagt til Lake District, som er et område med lange mattradisjoner, men jeg tror jeg må gå for Sticky toffee pudding, som ble oppfunnet på Sharrow Bay Hotel i Ullswater. Den er så smakfull og helt umulig å motstå, akkurat som en spennende roman!

En ny begynnelse er oversatt til norsk av Hege Frydenlund.