Lucy Clarke ser mot Norge

I Skjebneøya møter vi de to søstrene Erin og Lori, som skal dra på ferie sammen til en idyllisk sydhavsøy. Men kvelden før de skal dra, krangler de, og det ender med at Erin ikke møter opp på flyplassen neste dag. Hun lar Lori dra av gårde uten henne, noe hun snart skal få angre bittert på. Flyet forsvinner nemlig sporløst på vei til øya.

Erin forsøker desperat å finne ut hva som har skjedd med flyet, men kommer ingen vei med undersøkelsene. Ikke før to år senere, da piloten som førte flyet plutselig dukker opp på mystisk vis, men nekter å snakke. Erin øyner nytt håp om å finne søsteren i live, og hun legger ut på en farlig jakt for endelig å finne sannheten om flystyrten.

– Hva var det som inspirerte deg til å skrive Skjebneøya?

– Som så mange andre, ble også jeg opptatt av flyet fra Malaysia Airlines som forsvant sporløst i 2014. Jeg tenkte mye på de pårørende til passasjerene som aldri ble funnet, og hvordan mangelen på informasjon må vært en ekstra påkjenning. Noen år senere, da jeg satt og lekte meg med en håndfull bokideer, begynte jeg igjen å tenke på den ulykken. Jeg forsøkte å forestille meg hva som ville skje hvis en pilot på et fly som hadde forsvunnet sporløst plutselig ble funnet – men nektet å snakke. Det var utgangspunktet mitt for romanen.

– Øya i romanen er nærmest en karakter i seg selv, hva betyr naturen for deg?

– Jeg liker å legge handlingen i romanene mine til steder jeg syns er spennende, eller som inspirerer meg. Prosjektet mitt går ut på å undersøke hvordan karakterene endrer seg når de blir flyttet fra et miljø de kjenner godt, og kommer til et fremmed sted. Finner de seg til rette og blomstrer, eller strever de med å tilpasse seg? Og til slutt: Hvordan endrer denne erfaringen dem?

– Forholdet mellom de to søstrene er et sentralt tema i romanen, er dette noe du er spesielt opptatt av?

– Jeg har ingen søstre selv, så kanskje er det derfor jeg er fascinert av det sterke båndet mellom dem; hvordan kjærligheten noen ganger kan bevege seg på grensen til hat. Jeg hadde stor glede av å utforske Erins karakter og hennes utagerende og selvdestruktive oppførsel, men jeg likte også veldig godt å skrive Lori, ikke minst fordi jeg følte et sterkt bånd til henne når det gjaldt hennes morsinstinkt.

– Hvilken del av skriveprosessen liker du best – og minst?

– Jeg liker veldig godt idéstadiet. Da er hjernen klar, og alt ser ut til å være mulig. I denne fasen pleier jeg å skrive i en notatbok, som er lett å ta med seg når jeg er ute i naturen eller på reise. Det jeg liker minst, er når jeg er kommet så langt som til språkvask, der jeg må fikse de små detaljene. På det tidspunktet har jeg lest manuset så mange ganger at hodet føles tomt, og kreativiteten er på sparebluss.

– Hvor pleier du å skrive?

– Helt siden jeg var barn har familien min har eid en strandhytte på sørkysten av England. Det er bare en ti minutters sykkeltur hjemmefra, så jeg sitter ofte der og skriver – med tykke pledd og varmeflasker om vinteren! Der er det verken internett eller elektrisitet, og jeg elsker å være der og skrive for hånd med utsikt over havet.

– Hva er ditt favorittreisemål?

– Før vi fikk barn, pleide mannen min og jeg å tilbringe vintrene på steder som Hawaii, New Zealand, Tasmania, Filippinene og Canada. Jeg er veldig glad i å reise, og det fins så mange fantastiske, uberørte steder som jeg har forelsket meg i. Men aller lykkeligst er jeg likevel på strandhytta her hjemme.

– Du har vært i Norge for å gjøre research til en ny roman?

– Det stemmer. Jeg besøkte Norge høsten 2021 for å gjøre research, og JEG ELSKET DET! Jeg gikk i fjellet og langs kysten, overnattet i DNT-hytter og ble forelsket i det vakre landet deres. Romanen, som jeg jobber med nå, åpner med at fire venner tar på seg fjellskoene og begir seg av gårde inn i den norske villmarka. Men de er ikke de eneste som er der ute ...

– Hva foretrekker du å gjøre når du ikke skriver?

– Jeg er veldig glad i å gå i fjellet, surfe, drive med brettpadling og gjøre yoga. Og aller best er det om jeg kan gjøre alt dette enten sammen med familien min eller vennene mine.

– Hva liker du å lese, og har du noen favorittforfattere?

– Jeg er så heldig å få tilsendt mange forhåndseksemplarer av psykologiske thrillere, og jeg liker særlig godt bøkene til Gillian McAllister, Jane Harper og Erin Kelly. I tillegg er jeg veldig glad i velskrevne underholdningsromaner, deriblant Små branner overalt av Celeste Ng og Der krepsene synger av Delia Owens. Mine litterære forbilder er Maggie O’Farrell og Tim Winton, som jeg vender tilbake til gang på gang på grunn av deres evne til å skildre ekte følelser samt de rå, men vakre beskrivelsene av landskap og hav.

– Fins det noen fristelser du ikke greier å motstå?

– Sjokolade. Jeg har en stor boks med sjokolade på kontoret mitt, og den blir åpnet to–tre ganger om dagen! Nå har jeg også begynt å lage mine egne sjokoladetrøfler, og det har vært et deilig eksperiment. Akkurat nå er favorittsmaken appelsin, mandler og røkt havsalt.

Skjebneøya er oversatt til norsk av Helene Limås.