Historier fra et liv i uniform
«Noen historier er for sanne til å bli fortalt. Likevel skal jeg forsøke». Sånn begynner Kim Anne Hiorths memoarer fra et yrkesliv som politi i Oslos gater. Her er en av disse historiene.
Husbråk
En nattevakt ble vi kalt ut til husbråk i en leilighet i en drabantby i utkanten av Oslo. Da jeg startet i politiet, var husbråk en fellesbetegnelse for ulike hendelser som skjedde i hjemmene til folk og som politiet ble tilkalt til. I dag kalles det vold i nære relasjoner, hvis det omfatter saker med vold eller trusler mellom familiemedlemmer.
Høy musikk og lukten av hasj møtte oss da vi ankom leiligheten. Syv voksne personer satt eller lå ruset på sofaer og stoler rundt i stuen. Det var masse narkotika og brukerutstyr på stuebordet, og ingen reagerte da vi kom inn. Heller ikke da vi med høye stemmer fortalte at vi var der.
Plutselig kom et barn krabbende over stuegulvet ut fra et av soverommene, over kanyler, søppel, sigarettsneiper, tomme ølbokser og spritflasker. Det var en liten jente på rundt to år. Hun reiste seg opp og kom rett bort til meg, tok rundt benet mitt og sa «tørst» og pekte i retning av kjøkkenet. Jeg løftet jenta opp og gikk for å gi henne litt å drikke. Kjøkkenet var et kaos, oppvasken nådde nesten til taket. Jeg fant et glass som jeg vasket og fylte med vann. Jenta drakk opp hele glasset og ba om mer. Deretter pekte hun på en kjekspakke, og jeg ga henne en kjeks i hver hånd. Kollegaen min hadde kalt på forsterkninger, både barnevern og flere kollegaer var på vei for å bistå oss.
Nå pekte jenta mot et av soverommene. «Lillebror», sa hun.
Det lå en baby i en hvit sprinkelseng. Babyen hadde sparket av seg dynen og stirret tomt ut i luften. Kollegaen min løftet babyen opp, men den lille gutten ga ikke fra seg en lyd. Armene hang slapt ned. Han hadde full bleie, og det luktet avføring og oppkast av den lille kroppen. Jeg prøvde å snakke til ham og klappet ham på kinnet, men det var ikke mulig å få øyekontakt. Blikket var tomt. Ansiktet bar preg av at han hadde grått lenge. Til slutt hadde han vel bare gitt opp.
Jeg vasket ham og ga ham en ny bleie som lå på badet, og vann å drikke. Han drakk begjærlig, løftet hendene og holdt rundt glasset. Jeg fant en smokk i sengen som jeg skylte. Han sugde på smokken en kort stund. Men rett etter spyttet han ut smokken og virket like apatisk som da vi først fant ham. Han satt som en liten bylt på armen til kollegaen min.
Vi greide aldri å få øyekontakt med ham. Barna ble tatt hånd om av barnevernet, og alle de voksne ble kjørt inn til Sentralarresten på Grønland politistasjon. Dette var første gang jeg opplevde at små barn vokste opp under slike forhold.
