Historien om da Bodø/Glimt nesten gikk under

– I tjuetre år har jeg sett dette laget kollapse på måter jeg ikke ante var mulig, og hver gang jeg har trodd at nå må da bunnen være nådd, har spillere og trenere i fellesskap funnet nye måter å gå opp i limingen på, sier Thomas Karlsen om bokprosjektet han har jobbet med de siste 18 månedene.

La de rette komme inn forteller historien om da Bodø/Glimt nesten gikk under, og alt som skjedde etterpå. Forfatteren har fulgt nøkkelpersonene som har spilt en viktig rolle gjennom klubbens drøye 100 år, deriblant den profilerte Berg-familien.

Boka starter med en helt vanlig dag i 2016, på Aspmyra, med Karlsen og nevøen hans på fotballkamp:

Vi er på plass tidlig. Nevøen min, snart åtte år, har aldri sett et verdensrekordforsøk (det har jo strengt tatt ikke jeg heller, når jeg tenker etter), og han (og jeg) har heller aldri vært i en 100- årsbursdag. Bodø/Glimt, laget han og jeg holder med, mer på trass og av gammel vane enn noe annet, har valgt å markere den store dagen med å bygge en 55 kvadratmeter stor sushimosaikk av klubbens logo i midtsirkelen på Aspmyra, i svart og lakserosa og bestående av til sammen 45 000 smakfulle makibiter. Fordi … ja, hvorfor ikke, egentlig? Høsten er gul.
Jeg husker ikke lenger når jeg hørte uttrykket første gangen, det kan ha vært på 80- tallet, uten at jeg den gangen reflekterte noe særlig over det; høsten var jo gul – og rød, brun, fiolett og en hel masse andre flotte farger. Først senere forsto jeg at det folk siktet til, var fotball generelt, og slutten av 70- tallet spesielt, den gangen Bodø/Glimt og Harald Berg alltid startet sesongen svakt og kom som ei kule utover høsten.
Kanskje stemte det på 70- tallet. I 2016, derimot, er ikke høsten gul, og ikke er den rød eller fiolett heller; høsten er kald og grå som bly, og Bodø/Glimt taper stort sett alltid. Innimellom føles det som det er hundre år siden sist vi som står her, hadde noe å juble for. Nevøen min har tidlig måttet lære seg at det vanlige, når han og faren hans går på fotballkamp, er at de forlater stadionet med bøyd hode etterpå, hånd i hånd så de ikke mister hverandre. Det vil si, nevøen min tar det egentlig ikke så tungt; innimellom hikster han av latter over elendigheten nede på banen, som om han ikke forstår hvorfor faren tvinger ham til å sitte og se på disse greiene. Jeg forstår det i grunnen ikke selv. Forskjellen er at jeg aldri klarer å le av det.
Alle kan bygge verdens største fiskemosaikk; ikke alle kan også viske ut sporene etter den, som er det som avgjør om dagens rekordforsøk havner i Guinness rekordbok. Glimt har av den grunn redusert billettprisene, og 7500 bodøværinger, noen av dem forhåpentligvis sultne, har stilt seg opp innenfor portene to timer før avspark. En av klubbens største sponsorer stiller i tillegg med gratis smaksprøver til de av tilhengerne som ikke har fått i seg nok rå fisk; i kioskene bak tribunene står tidligere Bodø/Glimt- spillere og deler ut laksewraps til alle som vil ha.
Nevøen min er ikke en av dem; det eneste han spiser, er pommes frites og polarbrød med Nugatti. Et stykke ut i første omgang faller de første regndråpene, og snart kommer vinden i harde kast. Nevøen min er vant til det også. Glimt taper til slutt 1–3 for Brann denne ettermiddagen. Det ingen av oss vet, der vi går mot bilen i regnet, er at Bodø/Glimt skal tape seks av de sju siste kampene og i siste serierunde, mot Rosenborg på Lerkendal, rykke ned, samme år som de fyller 100 år. Nevøen min klarer å le av det også. «Ikke engang laget til pappa taper så mange kamper på rad.»
Selv er det lenge siden jeg sluttet å bli overrasket. I tjuetre år har jeg sett dette laget kollapse på måter jeg ikke ante var mulig, og hver gang jeg har trodd at nå må da bunnen være nådd, har spillere og trenere i fellesskap funnet nye måter å gå opp i limingen på. Nedrykket, det tredje i løpet av de siste elleve årene, kunne jeg ane på flere mils avstand; det holdt å kikke på terminlista.

Det jeg ikke så, var alt som skulle komme etterpå.