Er Island en arktisk bananrepublikk?

Gjennom menneskemøter og dypdykk i historien prøver Hallgeir Opedal å komme til bunns i de store spørsmålene: Hvorfor er svenskene så svenske? Hvorfor er danskene så opptatte av penger? Hvorfor er finnene lykkelige, og bor islendingene i en arktisk bananrepublikk?

Norden er forent i et geografisk og kulturelt felleskap. Våre skjebner er vevd i hverandre. Vi tror gjerne at vi er like, men er vi egentlig det? Historien, enkeltmennesker og tilfeldigheter har gjort oss vidt forskjellige. Vi har også hatt ulike roller. Danmark og Sverige har vært stormakter. Norge og Island har nærmest vært danske kolonier. Finland en kasteball mellom øst og vest. Det preger oss ennå.

Gjennom fire reiser drar Hallgeir Opedal inn i våre naboland Sverige, Danmark, Finland og Island, og forteller om årsakene til at de er blitt som de er blitt. Historiene, beslutningene, krigene, menneskene, traumene, nederlagene og anekdotene. Samtidig skildrer han sin egen ferd med høyst ulike transportmidler med humor, varme og selvironi. Resultatet er en underholdende og klok bok om å forstå svensker, dansker, finner, islendere og oss selv.

Da jeg skal sjekke ut av hotellet i Horsens, spør den blide mannen i resepsjonen om jeg vil ha kvitto. Jeg har hatt en god natt, frokosten var upåklagelig, men like fullt tennes noe i med, og jeg sier litt for aggressivt:
– Kvitto?! Jeg er ikke svensk!
– Er du norsk?
– Ja.
– Dere snakker begge her oppe, sier han, og framfører noen syngende setninger i falsett.

Noen hevder at det er en ære å bli parodiert, men det er det ikke, og når parodien verken er treffende eller presis, er det dobbelt irriterende. Det resepsjonisten lirer av seg, er en subjektiv og uriktig tolkning av svensk og norsk, men som alle mennesker med et snev av musikalitet hører, er de to språkene vidt forskjellige. Det er forskjellig ord, uttale og setningsmelodi, og at en hotellansatt ikke evner å høre det, gjør meg gretten. Da han rekker meg kvitteringen, tar jeg den imot uten et ord. Mye kan kommuniseres med taushet, og han fatter budskapet.

– Før jeg begynte på Jørgensens, jobbet jeg på et hotell i Frederikshavn.
– Jaha?
– Der var det alltid mange nordmenn. Men når det kom svensker; Jeg hørte ikke forskjell.
– Men det er stor forskjell!
– Jeg husker hva vi sa når båten fra Oslo la til kai, og passasjerene strømmet i land. Da sa vi alltid: Der kommer valutaslangen!