HjemArtiklerFra forfatteren: Bakgrunnen for «Huset på Rivieraen»

Fra forfatteren: Bakgrunnen for «Huset på Rivieraen»

Nettside

Natasha Lester, forfatteren bak suksesser som Den franske fotografen, Syersken fra Paris og Den hemmelige gaven, er nå aktuell med sin fjerde bok i Norge, Huset på Rivieraen. Her kan du lese forfatterens egne ord om bakgrunnen for hennes nyeste roman.

Dere som har lest de forrige bøkene mine, vet hvor viktig det historiske bakteppet er for meg, og at jeg alltid besøker de stedene der handlingen foregår – og det er ikke bare fordi jeg liker å reise til Frankrike! Huset på Rivieraen er intet unntak, og jeg håper at denne bakgrunnsinformasjonen om researcharbeidet og reisene vil være til nytte og glede.

Utgangspunktet: et hus på Rivieraen og Rose Valland

Tidlig i 2018 leste jeg en bok av Mary S. Lovell som heter The Riviera Set. Det var en fortelling om den amerikanske skuespillerinnen Maxine Elliott og hennes berømte Chateau d l’Horizon i nærheten av Antibes. Der og da visste jeg at jeg ville skrive en bok om et vakkert hus på Den franske rivieraen. Et hus med en kompleks historie, et herskapelig hus som kunne gjenoppstå og brukes i en roman en gang i fremtiden. På det tidspunktet visste jeg ikke hvilken historie jeg skulle dikte rundt huset, eller hvem som skulle bo der.

Ikke lenge etter hørte jeg om Rose Valland, og ble inspirert av ideen om en kvinne som risikerte livet for å redde kunstverk under andre verdenskrig. Jeg er veldig glad i kunst og fransk historie, og jeg elsker fortellinger om modige kvinner fra fortiden. Dermed bestemte jeg meg for at Roses historie og det som skjedde ved Jeu de Paume-museet i Paris under krigen, var verdt å se nærmere på. Og jo mer jeg fant ut, desto sikrere ble jeg på at jeg skulle basere min neste bok på dette kapitlet i krigshistorien.

Paris: kunst, arkiv, gallerier og markeder

Denne avgjørelsen innebar at jeg måtte gjøre research på mange forskjellige temaer: selve huset jeg skulle ha som utgangspunkt, Rose Valland, Jeu de Paume-museet, kunsttyveriene fra jødiske familier og Hermann Görings deltakelse i disse tyveriene. Dermed satte jeg meg på et fly til Frankrike, og tilbrakte mesteparten av desember 2018 og januar 2019 der.

Jeg begynte i Paris, på Louvre-museet, og fant fram til noen av hovedverkene som ble stjålet av Hitler og Göring under krigen, blant annet Vermeers «Astronomen». I og med at jeg kjente til maleriets dramatiske historie og hva det ble utsatt for under krigen, gjorde det ekstra sterkt inntrykk å se det. Jeg brukte også mye tid på å studere «Nike fra Samothrake», forsøkte å forestille meg hvordan hun ble heist ned Darutrappen, og hvordan det måtte ha vært å være vitne til et så merkelig syn på randen av en ny verdenskrig.

Deretter besøkte jeg Jeu de Paume-museet. Utvendig er det helt identisk med sånn som det var på Roses tid, men innvendig er det temmelig forandret. Ved hjelp av research på nettet hadde jeg imidlertid funnet et kart over etasjene slik de var i perioden rundt andre verdenskrig, og dermed var jeg i stand til å finne ut helt eksakt hvor Martyrenes sal var lokalisert. Den delen av museet føles stadig hjemsøkt, må jeg si.

Statsarkivet i Paris inneholder mye informasjon om evakueringen av Louvre og Jacques Jaujards innsats for å organisere kunstverkene i de ulike depotene rundt omkring i Frankrike, og også om hvordan Jeu de Paume fikk rollen som sorteringssentral og transittlager for tusenvis av stjålne kunstverk. Det mest fascinerende var å se noe av korrespondansen mellom Rose Valland og Monsieur Jaujard fra den tiden.

Jeg oppdaget den nydelige lille butikkarkaden Galerie Véro-Dodat da jeg var i Paris i 2016, og ble spesielt fascinert av en spiraltrapp som kunne skimtes fra buegangen på en portal der det sto 33 Escalier. Straks jeg satte meg ned for å skrive Huset på Rivieraen, visste jeg at Éliane skulle bo i den øverste leiligheten, på toppen av trappen. Når du drar til Paris, må du besøke arkaden og finne trappen!

Mitt siste stopp i Paris var Marché aux Puces de Saint-Ouen, som Remy og familien Henry-Jones besøker. Jeg hadde tilbrakt en del tid på dette markedet mange år tidligere, men man ser alltid på et sted med nye øyne når man gjør research, så jeg dro av gårde på nytt. Og ja, hos Marché Paul Bert Serpette selger de virkelig alt fra utstoppede løver til trapper!

På den franske Rivieraen

Da jeg skrev den forrige boken min, Den hemmelige gaven, kjørte jeg gjennom hele Cornwall for å finne den perfekte landsbyen. Vel, jeg gjorde mye av det samme når det gjelder Huset på Rivieraen, bortsett fra at denne gangen kjørte jeg fra den ene enden av Rivieraen til den andre!

Jeg startet ved Juan Les Pins og Antibes, der huset til den amerikanske skuespillerinnen Maxine Elliott befant seg. Jeg bodde til og med på et hotell som en gang hadde vært villaen til Zelda og F. Scott Fitzgerald, og der han skrev Tender Is the Night. Jeg gjør virkelig alt jeg kan for å komme i rett stemning når jeg gjør research!

Ingen av disse byene ga meg imidlertid den rette følelsen. Det høres kanskje rart ut at selv om jeg ikke hadde klart for meg hvor på Rivieraen jeg ville at handlingen skulle foregå, så visste jeg nøyaktig hvordan stedet skulle føles: hva slags stemning det var der, hvilken atmosfære byen skulle ha. Med en gang jeg kom til Saint-Jean-Cap-Ferrat, visste jeg at jeg hadde funnet det riktige stedet.

Jeg hadde først og fremst reist til Saint-Jean-Cap-Ferrat for å besøke Villa Ephrussi de Rothschild, ettersom jeg håpet at den kunne være inspirasjon til huset i min fortelling - og det skal jeg hilse og si at den kunne! Du kan trygt si at Remys hus i romanen er en kopi av Villa Ephrussi de Rothschild. For et vidunderlig hus! Og hagene er rett og slett fantastiske.

Jeg gjorde likevel en viktig endring. Villaen befinner seg ganske langt fra vannet, mens jeg ville at mitt hus skulle ligge ved sjøen. Og da jeg gikk en tur rundt Promenade des Fossettes, en kyststi med mange klipper som omgir en liten halvøy nær Cap, bestemte jeg meg for å plassere huset der. Det er så vakkert der, med usjenerte strender, storslagen utsikt og noen helt utrolige hus med store tilhørende eiendommer. Når jeg blir milliardær, skal jeg kjøpe et av dem! Hvis du er i dette området, bør du ta en spasertur rundt Paloma-stranden. Jeg forestilte meg at huset i romanen ligger på østsiden.

Derfra begynte jeg å utforske de omkringliggende byene, og ble rett og slett forelsket i Èze, som er akkurat sånn som jeg skildrer den i romanen: et perfekt sted å gå seg vill, særlig hvis man er sammen med en mann som Adam! Dette er en av få bevarte pittoreske klippelandsbyer på Rivieraen. Med sin høye beliggenhet på toppen av klippen, har den en fantastisk utsikt over havet.

Den mindre glamorøse researchen

I tillegg til reisingen, fins det en mye mindre glamorøs, men like fullt viktig form for research som går ut på å jobbe seg gjennom historiske arkiver.

Flere av karakterene i boken er basert på historiske personer, inkludert baron von Behr og selvsagt Hermann Göring. Arkiver er de beste stedene for å lære mer om disse menneskene, ettersom det er her primærkildene fins; kilder som ikke er farget av tiden som har gått og andres tolkninger. Jeg baserte utviklingen av karakterene på det jeg fant i avhørsrapportene i statsarkivene. Det var ganske sjokkerende å lese om hva en del av de skyldige sa for å forsøke å slippe unna, eller ved å legge skylden på andre.