Fra drøm til papir – slik ble Ole Vik til!
Jørgen Jæger fyller 75 år i år, og vi feirer med å gi ut Det sorte fåret. Etter tolv bøker om lensmann Ole Vik i Fjellberghavn, er Jørgen Jægers nyeste utgivelse faktisk den første boken han skrev om denne hedersmannen. Her kan du lese, i forfatterens egne ord, om hvordan Ole Vik ble til.
Som ung var jeg lesehest og leste et eller annet bestandig. Med medfødt skrivekløe og en smule fantasi tenkte jeg mange ganger at det hadde vært gøy å skrive bøker selv, og jeg tenkte ofte når jeg leste, at her ville jeg ha gjort det annerledes. Men livet var hektisk. Og jeg visste ikke helt hva jeg skulle skrive om.
Likevel lå skrivelysten der latent. På begynnelsen av 80-tallet våknet jeg en morgen og hadde drømt et krimplott. Jeg så for meg lensmannen, stor og skremmende med uryddig hår og skjegg, og konturene av Fjellberghavn, kanskje underbevisst inspirert av Skudeneshavn, som vi var innom mange ganger om sommeren i min barndom. Jeg tenkte da – at når jeg har signalisert til høyere makter at jeg ønsker å skrive, men for mitt bare liv ikke vet hva – så måtte dette være et kall fra oven. Og såpass respekt må man jo ha for høyere makter at man adlyder.
Sånn var det det begynte. Jeg brukte mange år på å skrive ned plottet fra drømmen. Da jeg omsider hadde et manus ferdig, sendte jeg det til et forlag som het Atheneum.
Der kom jeg i kontakt med den allsidige kulturpersonligheten, journalisten og krigskorrespondenten Albert Henrik Mohn her i Bergen. Han lærte meg følgende:
«Du må ALDRI gi opp!»
Atheneum ble avviklet, og fra andre forlag fikk jeg avslag. Travle år med familie og karriere fulgte. Så, i 1999 inviterte Egmont bøker Fredhøi til en romankonkurranse. I annonsen sto det:
«Har du et gammelt nedstøvet manus liggende, så send det til oss, da vil vi se på det.»
Snakk om nytt kall fra oven! Jeg hadde jo et slikt manus! Jeg børstet støv av det og sendte det inn.
Tilbakemeldingen var betinget positiv. Jeg vant ikke konkurransen, men forlaget ville se på manus en gang til hvis jeg moderniserte det. Det gjorde jeg og tenkte at HURRA – nå blir det kanskje omsider bok!!
Den gang ei. Men forlaget likte Fjellberghavn og Ole og Cecilie og alt det der, og ville gjerne se på et helt nytt plott med samme rammer og persongalleri – hvis jeg orket.
Med Mohns ord i bakhodet startet jeg på nytt og skrev Skyggejakten, som ble antatt og utgitt i 2003. På det tidspunkt var forlaget fusjonert inn i Damm. Min utmerkete redaktør der var Ann-Louis Nerem, som forøvrig slanket Ole Vik rundt 30 kilo med ordene: «Jørgen, damene liker ikke så feite mannfolk.»
Dermed var eventyret i gang. Det sorte fåret ble lagret som «Bok null» på harddisken min. Og der har manus ligget helt til nå.
Jeg håper du vil fryde deg over dette møtet med en mer uhemmet Ole Vik og en mer sorgløs Cecilie Hopen fra tiden før alle de andre bøkene om dem. En tid som sett med våre øyne kan virke enkel og uskyldig, men hvor tilfeldigheter og maktspill da som nå kan knuse det stakkars mennesket som kommer i veien for dem.
