Forfatterintervju: Eirik Willyson om «Hemmelige tjenester»
Eirik Willyson utforsker et mørkt kapittel i historien om forfølgelsen av homoseksuelle i sin nyeste roman Hemmelige tjenester. Vi tok en prat med forfatteren om skriveprosessen, karakterenes vennskap, og hvordan teatererfaringen hans preger prosaen.
Sedelighetspoliti og London – ikke helt typisk setting for en norsk samtidsroman. Hvordan ble boka til?
Jeg begynte å skrive et slags essay om straffeforfølgelse av homoseksuelle, men så ble det ganske raskt en fortelling i stedet. Jeg begynte å se for meg politikonstabler som lister seg rundt og forsøker å ta de seksuelle avvikerne på fersk gjerning.
Hva er det som kjennetegner tiden og stedet du skriver om, særlig med tanke på undertrykkelsen av homofile?
Skeive folk er undertrykt og straffet på ymse måter gjennom historien, og blir det fremdeles, som kjent. Mange har søkt mot store byer, som metropolen London, der det er lettere å leve anonymt og samtidig lettere å treffe noen.
Storbritannia er blant landene hvor politi og påtalemyndighet har vist en voldsom iver i denne saken, kanskje særlig mellom 1920 og 1960. Men også her i Norge er folk blitt idømt straff for å ha vært intime med hverandre, eller utsatt for tvungen psykiatrisk behandling, blant annet.
Kan du fortelle litt om det spesielle vennskapet til hovedkarakterene Horne og Bailey?
Horne og Bailey har ikke så mye til felles, annet enn arbeidsoppgaven: å finne praktiserende homoseksuelle og arrestere dem. De opererer i tospann og har lite kontakt med kolleger. Etter hvert utvikler de et spesielt vennskap, ja. Tror ikke jeg skal si noe mer om det.
Du oppleves som en stilsikker forfatter med mye humor, faller språket du bruker i Hemmelige tjenester naturlig for deg?
Ja, det vil jeg si, og det er nok naturlig, for både fortelleren og meg, å legge merke til absurditeter og det komiske i det lidelsesfulle. Men jeg er ikke identisk med fortelleren. Det er en avstand der. Ikke så stor, kanskje, men likevel.
Du har jo bakgrunn som dramatiker. Hvordan har erfaringen din med scenekunst påvirket hvordan du skildrer karakterene og dialogene deres i Hemmelige tjenester?
Det er nok først og fremst min bakgrunn som litteraturviter som har påvirket mitt arbeid med teater. Den største forskjellen, for meg, er at prosaen blir til i enerom, mens scenetekstene blir utarbeidet i dialog med min teatermakker Hildur Kristinsdottir. Ofte skriver hun et første utkast, og så diskuterer vi nesten hver eneste setning. Når det er omvendt og jeg har lagt et utkast på hennes pult, får jeg ofte høre at den er for god. Den står for godt på egne bein og trenger ikke scenen, får jeg høre. Og jeg skjønner jo hva hun mener, så da er det å sette i gang med å ødelegge den litt for å gi luft og rom for skuespiller, musikk, lys og alt annet tull som fungerer på scenen.
