Eystein Hanssen er tilbake med ny spionthriller – les et utdrag av Kokong!
I Eystein Hanssens nye bok Kokong møter vi på nytt journalisten Nora Wold og den tidligere leiesoldaten Roger Eik, som blir involvert i noe som bare kan beskrives som en spionsak.
Tilfeldighetene bringer ham og Nora sammen, og gjør at de begynner å nøste i saken fra vidt forskjellige vinkler. Saken leder dem inn i de mørkeste sidene av norsk etterretningsmiljø—men også det internasjonale. Ferden tar dem både til Lofoten og Svalbard, hvor Nordkalottens beliggenhet skaper internasjonal interesse. Les de to første kapitlene her!
1
SVALBARD, 20. NOVEMBER 2021
Mikkel Larsen var ikke i tvil. Det var en snøscooter han hadde sett i enden av feltet med satellittantenner på Svalbard satellittstasjon. Mikkel sjekket loggen for feilmeldinger, men fant ingen varsler som tilsa at noen av kollegene skulle ha begitt seg ut i polarnatta. Det skulle rett og slett ikke være noen snøscooter der nå, halv elleve om kvelden. Han ringte Ole Vatten, operasjonslederen på SvalSat. «Ja?» «Har vi noen meldinger nå?» spurte Mikkel. «Ikke hørt noe,» svarte Vatten. «Sikker på at det var en snøscooter du så?» «Hundre prosent. Den kjørte østover, mot Longyearbyen.» Stille i andre enden noen sekunder. «Ta en sjekk.»
Mikkel trakk på seg termodressen og kjørte ut i det månelyse landskapet mellom satellittdomene. I praksis var all satellittnavigasjon i arktiske strøk avhengig av de vel femti antennene i de hvite kuplene, perfekt plassert på 78 grader nord. Mikkel nådde punktet hvor han hadde observert snøscooteren, stoppet og lyste over landskapet med en kraftig LEDlykt. Ganske riktig, det var tydelige spor etter en snøscooter. Som oftest kunne han se av sporene hvilken type det var snakk om, men disse sporene gikk usedvanlig lett i snøen. Ikke en type han hadde sett før. Han slukket lykten, vurderte hva han nå skulle gjøre, og besluttet seg for å følge sporene bakover. Tre–fire hundre meter unna, i utkanten av anlegget, hadde scooteren stoppet. Ferske fotavtrykk indikerte at en person hadde gått av og inn på et område hvor vinden hadde blåst fjellet tørt for snø. Mikkel skrudde av motoren og lyttet. Ingen snøscooterlyd, kun summingen fra utstyret inne i domene. Han stirret på sporene i snøen. Dype. Hadde vedkommende en sekk? Annet utstyr? Noe beveget seg ute til venstre. Mikkel rakk ikke reagere før personen var over ham.
2
Det skrek i Noras øre. Hun glippet med øynene, famlet rundt i halvmørket over dyna, dultet borti et annet menneske i senga. En mann, han mumlet i søvne. Den skrikende lyden fortsatte. Hvor var hun? Hjemme. Enda godt. Kvelden før framsto som noe diffus, for å si det forsiktig. Mannspersonen ved siden av ga ingen umiddelbare assosiasjoner verken på det vennskapelige, profesjonelle eller seksuelle plan. Hun ante i øyeblikket ikke hvem han var. Lyden kom fra mobilen. Hun slengte venstre arm i retning bråket, mobilen glapp mellom fingrene og ramlet på gulvet. Noen der nede sa navnet hennes. «Nora?»
Hun strakte seg etter den, endte selv på gulvet ved siden av mobilen. Gulvet var kaldt mot huden. «Hallo?» gryntet hun med sandpapir i halsen. Stille i andre enden, før personen lo tørt. «Røff kveld?» Stemmen var kjent, men hodet maktet ikke å koble den til et ansikt. Det verket så mye på toppen at hun knapt kunne huske hvordan hun selv så ut. «Hvem er det?» «Skjønner at jeg har gjort et uutslettelig inntrykk. Det er desken, Rune Stegg.» Rune Stegg, du har gjort et uutslettelig inntrykk. Som kvinne var Nora godt kjent med Steggs stirrende øyne og langtynne fingre som klådde så mye på den kvinnelige journaliststaben i Aftenpostens redaksjon at han til slutt hadde måttet gå. Like raskt var han tilbake som frilans vaktsjef, plassert på nattevakter og senvakter lørdag og søndag. Noe han trengte. Ryktet sa at kredittkortgjelden nærmet seg sju sifre.
Hva ville Stegg med henne, halv ni lørdag morgen? Brått demret litt av kvelden før. Stopp pressen, Amsterdam, Lorry, tok Tinder-date med hjem. «Er du der?» spurte Stegg. «Ja, ja … måtte bare summe meg litt.» «Si fra når du har summet ferdig.» Mannen i senga rørte på seg. Nora støttet seg opp, lente seg mot veggen mens hun betraktet ham. Litt yngre enn henne, godt utstyrt, etter hva hun nå kunne se. NRK, var det der han jobbet? Hun gikk ut i stua, dro et teppe rundt seg og landet i sofaen. «Jeg er ikke på vakt,» fortsatte Nora halvhjertet. Hun var aldri på vakt. Kun egne saker, mest feature.
«Du må gjøre et unntak,» sa Stegg. «Ting haster.» Nora kjente at hun egentlig ikke orket, men journalisten i henne måtte vite hva det dreide seg om. «Ok, skyt.» «Få på deg skoa og reis ut til FOD-gården. De har funnet et lik der ute. En kvinne.»
Nora sukket. «Krim?! Jeg dekker da for faen ikke drapssaker, vaktsjef.» Stegg stønnet. «Alle jeg har, er ute. Skyting på Lambertseter, knivstikking på Majorstua, tre voldtekter, og det har vært et husran igjen oppe på Lørenskog. Jeg har ingen folk. Dessuten tror jeg du vil like dette liket.» Nora grøsset.
«Hva er omstendighetene.»
«Reis ut, så tar vi resten etterpå.»
«Jeg trenger fotograf.»
«Vilde er der allerede.»
I det minste én vettug person.
«Ok,» sa Nora og gikk ut på kjøkkenet, hvor hun fant en cola i kjøleskapet. Hun drakk halvparten i én slurk, kjente seg umiddelbart bedre. Tinder-daten i senga viste seg å være en fotograf fra TV2. De hadde avtalt å møtes på en liten italiensk restaurant kvelden før. Etter en innledende flaske vin hadde de spist, dratt videre til en bar før de endte i senga hennes. Der hadde kvelden stoppet brått uten at noen av dem hadde maktet å gjennomføre noen korporlig kapitalisering av situasjonen. Mr. TV2 var dessuten skikkelig nok til å ikke lage noen scene eller på annen måte ønske å fullføre prosjektet. Ut døra så snart han våknet med et høflig, halvflaut farvel. Kanskje burde han ikke vært hos Nora overhodet, og satt nå på en trikk med dundrende hodepine, dårlig samvittighet og forsøkte å koke i hop en troverdig forklaring til et annet kvinnemenneske. Nora husket ikke om hun hadde spurt ham om han var i et forhold. Dårlig stil. Hun ønsket ikke å ødelegge for folk. Hun dusjet mens hun fortærte resten av colaen, grep et knekkebrød i hånda og løp ut i Collets gate hvor hun praiet en taxi.
«FOD-gården,» sa hun. «Fort.»
Sjåføren snudde seg og så forundret på henne.
«Foreningen for omplassering av dyr,» presiserte Nora.
«Enebakkveien firehundre-og-et-eller-annet.»