Et nytt, kjærlig språk

Sidsel Ana Welden Gajardo er en dansk-chilensk forfatter og billedkunstner som har mottatt flere priser for sine kunstprosjekter. Du er min arv er hennes første roman på norsk.

I Du er min arv møter vi en ung kvinne som flytter inn i dødsboet etter faren sin. Ved å omgi seg med de etterlatte tingene hans settes et minnearbeid i gang, og hun erindrer scener fra livet deres. Samtidig presenteres leseren for bruddstykker av farens flukt fra Chile og Pinochets diktatur. Slik løfter romanen frem traumatiserende erfaringer som fortsetter å virke lenge etter at verden har gått videre. Romanen er også et poetisk og kjærlig portrett av en far og en kultur som ble revet vekk.

Tospråklig følsomhet

Gajardo skrev Du er min arv først på dansk, deretter på norsk. Hun sier tospråkligheten åpnet opp for en ny språklig og estetisk bevissthet. Arbeidet med den norske teksten ga plass til en annen rytme og melodi:

– Ettersom dansk er mitt morsmål, har jeg vanskeligere for å se på ordene som gjenstander eller små skulpturer, slik jeg kan med det norske språket. Da jeg begynte å skrive norsk på forfatterskolen, opplevde jeg at det var mer plass til lek. Jeg undersøker setninger på en annen måte, som om jeg holder dem foran meg og betrakter dem fra alle sider. Det er et spennende skifte.

Forfatteren er utdannet fra Skrivekunstakademiet i Bergen. Noe av det som ledet henne dit var en tidligere skrivelærer som mente at hennes skrift passet godt inn i den norske litterære scenen:

– I dansk litteratur og kultur settes det stor pris på humor og sarkasme, og det er en form jeg ikke praktiserer i Du er min arv. Jeg merket på skolen i Bergen at det alvorstunge aldri ble stilt spørsmål ved. Det var plass til det, og det var utrolig deilig.

Gajardo forteller videre at hun har hatt romantiske forestillinger om den norske naturen, men i Du er min arv viser hun hvordan naturen ikke utelukkende er et gjestmildt sted. Selv om den kan romme håp og forsoning, kan den også ta form av et øde sted preget av død, tap og forråtnelse. Atacama-ørkenen skildres med chilenske kvinner som vandrer hvileløst rundt og leter etter tapte familiemedlemmer. På den andre siden blir skåler med råtne ferskener i farens dødsbo stående som manifestasjoner av livets forgjengelighet. Idet ferskenene spises av jeg-personen blir de en del av forsøket på å ta innover seg farens historie, og å bli ett med ham.

Ømhetsaktivisten

Gajardo har tidligere vært redaktør for antologien Hjertet er en fold med heste, hvor hun samlet tekster skrevet af psykiatribrukere, pårørende og psykiatere. Den danske forfatteren Asta Olivia Nordenhof var en av bidragsyterne i antologien. Prosjektet plasserer seg under det Gajardo kaller ømhetsaktivisme.

– Ømhetsaktivisme dreier seg om å tilføye mer omsorg i institusjoner som psykiatrien. Å snu maktforhold på hodet mellom pasienter og behandlere, og å ta stemmen tilbake. Det gjør jeg ved å bruke litteraturen og poesien til å skape et nytt språk som kan penetrere de fastlåste systemene som undertrykker folk som trenger hjelp fra psykiatrien eller lignende institusjoner. Med poesi kan vi lage et nytt kjærlig språk, hvor vi kan beskrive vår smerte og opplevelser bedre. Forhåpentligvis kan vi slik tilrettelegge for bedre hjelp, og mer forståelse fra folk som er lært opp til å se på mennesker i systemet som en byrde, en venteliste, eller noe som bare skal videre for å spare penger.

Aktivisme assosieres gjerne med motstand og opposisjon. Innenfor rammeverket av Du er min arv rommer begrepet også det å stå med. Å stå med en psykisk syk far, å stå med hans minner og fortære eller inhalere restene etter ham for at de ikke skal gå tapt for alltid.

Gajardo mener at denne formen for ømhet har et radikalt og kraftfullt potensial. Det politiske dras inn til det personlige og relasjonelle, og får en langt mykere klangbunn. Resultatet er en eksponering av hvordan det politiske gjennomsyrer livet og språket.

– Jeg opplevde både i Bergen og Oslo at den politiske samtalen om traumer og identitet ikke var så forankret i kulturen ennå. Noen ganger ble jeg litt overrasket over den store forskjllen. Nå bor jeg i Spania, så det er ett og et halvt år siden jeg flyttet fra Oslo hvor jeg studerte på KhiO. Mitt inntrykk derfra var at der ikke var like mange som organiserte seg i større grupper. Det manglet også støtte fra de som ikke selv var minoriteter.

Du er min arv er ute nå. Sidsel Ana Welden Gajardo kommer til Norge i desember for Debutantdagene på Litteraturhuset i Oslo.