En veiledning i Bjørn Beltøs univers
Har du plukket opp den nyeste boka om Bjørn Beltø, Sølvmyntene? Forfatter Tom Egeland har jobbet med universet rundt arkeologen i rundt 20 år. Her er en innføring i hvem de viktigste personene i bøkene er, nyttig enten du er ny bekjent av Beltø eller en av hans gamle venner.
Hvem er Bjørn Beltø?
Bjørn Beltø (f. 1968) er en typisk antihelt – fjernt fra tilsvarende karakterer som Indiana Jones eller Robert Langdon. Bjørn er albino og nokså nervesvak. Han har vært innlagt flere ganger for den unevnelige folkesykdommen «nerver» og sliter med selvbildet. Likevel er han fylt med selvironi, humor og pågangsmot.
Etter mange år som førsteamanuensis er Bjørn nå professor i arkeologi. Han liker sin tilbaketrukne tilværelse på universitetet i Oslo, men forskningsstiftelsen Society of International Sciences i London ber ham stadig om bistand. Helst vil han bare takke nei, men hans faglige nysgjerrighet lokker ham likevel til stadig å etterforske nye mysterier.
Bjørns store kjærlighet i livet er britiske Diane, som han var kjæreste med i noen korte uker for tjue år siden. Etter at hun brøt med ham har han hatt flere forhold, men alle har vært kortvarige. Bjørn har en tendens til å forelske seg i de uoppnåelige.
Faren til Bjørn falt ned fra et fjell og døde under en campingtur. Bjørn var med. Det viste seg senere at faren døde i et forsøk på å ta livet av sin klatrekamerat og bestevenn, som hadde et hemmelig forhold til Bjørns mor. De to giftet seg, og Bjørn har alltid hatt et anstrengt forhold til sin stefar.
Bjørn bor alene i en høyblokk i Betzy Kjelsbergs vei på Grefsen, der han trives aller best når han kan låse døren, sette på en CD med klassisk musikk og stenge verden ute. Men gang på gang lokkes han ut i den dramatiske virkeligheten for å etterforske historiske og teologiske mysterier som han helst skulle sluppet å ha noe med å gjøre.
Hvem er Diane?
Diane MacMullin var Bjørns kjæreste i noen hektiske sommeruker for over tjue år siden. Hun er datteren til arkeologilegenden Michael MacMullin, og overtok hans plass som styreleder i Society of International Sciences. De nedstammer fra et av barna som Jesus fikk med Maria Magdalena. I alle år har Bjørn spurt seg selv hvorfor Diane forlot ham. Selv om de har hatt en viss kontakt opp gjennom årene, har han aldri våget å spørre henne rett ut.
Hva er Society of International Sciences?
Society of International Sciences, SIS, er en vitenskapelig stiftelse i London. SIS ble grunnlagt i 1900 av datidens fremste forskere og vitenskapsmenn. Formålet var å samordne kunnskapen fra de mange vitenskapsgrenene inn i en felles kunnskapsbank. Den store tanken bak stiftelsen var å overvåke den vitenskapelige utvikling, å samordne, å koble forskere som kunne ha nytte av hverandre. SIS støttes økonomisk og faglig av alle vitenskapsgrener. De får penger over statsbudsjettet og av eierne, samt donasjoner fra universiteter og forskningsmiljøer verden over. De er, ofte i hemmelighet, representert overalt der det foregår viktig forskning.
Beltø og Da Vinci-koden
Den første romanen om Bjørn Beltø het Sirkelens ende og utkom i 2001 (Aschehoug). To år senere utga Dan Brown sin verdensomspennende bestselger Da Vinci-koden (Aschehoug). Lesere og medier oppdaget snart at de to romanene hadde påfallende mange likhetspunkter, og mange beskyldte Brown for å ha plagiert Egeland. Selv har den norske forfatteren i alle år avvist beskyldningene mot Brown. Han mener at likhetspunktene – som at begge har en albino hovedperson – beror på tilfeldigheter, og at de begge har tatt utgangspunkt i konspirasjonsteorier om Jesus som ble presentert i boken Hellig blod, hellig gral av Michael Baigent , Richard Leigh og Henry Lincoln. I sin bok spekulerte de tre rundt hemmelighetene som har hvilt over denne lille byen Rennes-le-Chateau i Frankrike og mysteriet rundt den hellige gral, Tempelridderne og Sion-ordenen. Konklusjonen deres var at Jesus overlevde korsfestelsen og flyktet til Frankrike, der han fikk barn med kjæresten Maria Magdalena. Sirkelens ende ble en bestselger over store deler av Europa, og Egeland reiste Europa rundt som «den norske forfatteren som skrev boken som Brown plagierte». At han selv kategorisk avviste koplingen, dempet ikke beskyldningene mot Brown.