Drapene ingen fikk snakke om

Den norske motstandsbevegelsen likviderte over 80 mennesker under andre verdenskrig. Lensmenn, vaskehjelper, ingeniører, bønder og byråkrater var blant ofrene. I tiårene som fulgte gjorde norske myndigheter alt de kunne for å hindre at disse historiene ble offentlige.

– Derfor ble ikke dette en del av vår krigshistorie. Den ble bevisst holdt skjult for oss, gjemt vekk i sperrede arkiver og regnet som tabu å snakke om. At norske spesialsoldater og motstandsfolk drepte andre nordmenn, skjøt dem ned på åpen gate på vei til jobb, hjemme i stuer og soverom, eller på trikken, var ikke noe det norske folk skulle forholde seg til, forteller Eivind Sæther.

Dramatiske skjebner

På 1990-tallet diskuterte tidligere forsvarsminister Jens Chr. Hauge og en tidligere forsvarssjef mulighetene for å destruere arkivene over de norske likvideringene.

– Heldigvis skjedde ikke det, for det som finnes der forteller er en nesten utrolig del av vår historie. Disse mappene er fulle av dramatiske skjebner, umenneskelige valg og stort heltemot. Det er kjærlighetshistorier, brødre som står mot brødre og unge nordmenn som må fatte nesten umulige valg. Men nettopp fordi dette var så vanskelig, tenker jeg det er enda viktigere for oss å snakke om hvorfor det ble som det ble, sier Sæther.

Menn utførte likvideringene

De som ble drept var unge og gamle, menn og kvinner, mens de som drepte stort sett var unge menn. I boken «De likviderte» forteller Sæther historien til flere av disse mennene.

– Det de ble satt til å gjøre var i motstandskretser kjent som «den vanskeligste jobben». Å drepe noen som ligner deg, som snakker språket ditt og er sivilt kledd og dessuten intetanende om hva som skal ramme dem, satte spor for livet i de som utførte likvideringene. Det de hadde opplevd snek seg inn i drømmene og i forholdet til deres nærmeste. Noen tydde til rusmidler, noen tok livet sitt, mens andre igjen kunne venne tilbake til familielivet og fungere ganske godt.

Krigshistorien vi ikke skrev

Sæther har undersøkt norske og britiske kilder, samt reist landet rundt for å møte barn og slektninger, både av de som drepte og de som ble drept.

– Jeg har forsøkt å skrive en bok som løfter frem dramaet i disse historiene, psykologien, valgene disse menneskene stod i. Det finnes historikere som har gjort strålende forskning på området, men jeg mener dette er fortellinger alle i Norge burde kjenne til. Vi burde undervise elevene i skolen om Henrik Hop, Andreas Aubert og Johan Edvard Tallaksen. For de fleste er dette ukjente navn, men i mine øyne er de krigshelter med historier som overgår de fleste Hollywood-filmer. De fortjener en plass i vår kollektive bevissthet, sier Sæther og fortsetter:

– Men aller mest håper jeg denne boken kan få oss til å snakke om krigshistorien vi ikke skrev. Den som ble gjemt unna oss, men som forteller oss at krig aldri er sort-hvitt. Det er i gråsonene de mest fascinerende, og kanskje de viktigste, historiene ligger.