I fem år har Sivert Nesbø vært akademileder ved Skrivekunstakademiet. Nå leder han Den norske Forfatterforening. Den siste romanen hans, Varme og vatn, kom i 2021. Det samme året kom også oversettelsen hans av William Faulkners As I Lay Dying, med navnet Framom døden. For denne ble han nominert til Bastianprisen.

Årets roman, Kirja, handler om forfatteren Sivert, som er leder ved en forfatterutdanning, men som ikke lenger får til å skrive. Sivert oppdager den finske forfatteren Antti Hyry, og noe i tekstene hans og i den finske kulturen gir ham en følelse av gjenkjennelse og tilhørighet. I 2021 bestemmer han seg for å oversette en av Hyrys romaner, Uuni (Ovnen). Utfordringen er at Sivert ikke kan et ord finsk. Vi har tatt en prat med (den ekte) Sivert Nesbø om skriveprosessen, romanen og forholdet mellom skriving, oversettelse og identitet.

Hva var det du gjenkjente hos Hyry? Kan du fortelle litt om handlingen i Uuni, og om hva det var ved Hyrys tekster som traff deg så sterkt?

Den første gangen jeg hørte om Antti Hyry, var da jeg leste en bok om poeten Pentti Saarikoski. Han kommer gående hjem til sin kone, Mia Berner, og er oppjaget over å ha oppdaget en ny forfatter: «Helsike», sier Saarikoski, «han her er bedre enn meg!»  Da ble jeg nysgjerrig, siden jeg allerede holdt Saarikoski høyt, og jeg fant fram til noen Hyry-noveller som var oversatt til svensk av Bo Carpelan. Umiddelbart ble jeg slått av den glassklare, nøkterne prosaen, de presise beskrivelsene av dagligdagse gjøremål. Tekstene gir detaljerte skildringer av udramatiske hendelser. Og likevel: Her lå eksistensen rett under. Et stort alvor, men også et stort lys. Hyry skrev på en måte slik jeg selv ønsket å skrive, han virket til å ha en tilnærming til skrivingen, til litteraturen, som minte meg om noe jeg selv hadde strukket meg mot, men ennå ikke lykkes med.

Hyry kom fra Österbotten, fra et område med nøkterne bonde- og småbrukerkår. Det finnes en langsomhet og tålmodighet i prosaen hans, som jeg umiddelbart kjente meg igjen i. I tillegg var det noe med den rurale, avdempede strengheten som appellerte til meg, den var også del av min oppvekst.

Om selve handlingen er det ikke all verden å si. En mann bygger en stor ovn, murer den opp fra grunnen. Det er det hele. Idet boken begynner, har han bestemt seg for å sette i gang, når boken er ferdig, er ovnen bygget, og vi som lesere har fått ta del i de detaljerte opptegnelsene av metode og verktøy og materialbruk. Det er nettopp opptegnelsene av alt dette som er romanens store styrke: de daglige gjøremålene, alt det som ligger rundt selve arbeidet, samværet med andre mennesker, turene til byggevarehandelen, naturen og de små bevegelsene, måten man ser verden på, tålmodigheten man må mønstre for å leve et slikt liv, for å greie å bygge ovnen.

Kan du utdype tittelen Kirja? Hvorfor valgte du det finske ordet for «bok» som tittel?Hvordan skiller Kirja seg fra de fire foregående romanene dine?

Boka heter Kirja, som betyr bok, fordi den nettopp er et forsøk på å skrive en bok, nå, i 2026. De siste årene har det vært nesten umulig å arbeide med litteratur for min del, ikke bare på grunn av verdenssituasjonen og de globale konfliktene, og fortvilelsen rundt klimaendringer og naturtap og det å ha satt barn inn i en slik verden, men også fordi det har vært vanskelig å sette av tid mens jeg har vært leder for Skrivekunstakademiet. Paradoksalt nok har jeg de siste fem årene vært helt tett på den unge skrivingen på forfatterutdanningen, dit de kommer, de som virkelig vil skrive frem den nye litteraturen, de nye språkmønstrene, som lever og puster litteratur, og som leser og leser og leser, og så har jeg selv nesten ikke greid å skrive noe som helst. Man sitter i Norge og ser på alt det som skjer i verden, kriger, konflikter, flyktningstrømmer, endringer i global maktbalanse, den store handlingslammelsen man opplever. Og midt i alt dette har jeg altså prøvd å skrive en bok, å finne frem til et stille rom midt i alt det som spinner rundt.

Og samtidig føles ikke Kirja som en typisk roman for meg, det føles mer som at jeg nå viser frem alle skissebøkene mine, alle malingrestene på gulvet etter at utstillingen er klar, de skitne klærne jeg har brukt mens jeg har arbeidet, selv om boken i seg selv er ferdig, og avsluttet som et verk. Og nettopp i dette ligger kanskje den største forskjellen fra mine fire tidligere romaner: Skårgangar, Som eit barn, Sjøen om vinteren og Varme og vatn er alle avrundete formsikre, språklig gjennomarbeidete romaner. Den nye boken er i mye større grad uregjerlig, en samling av ulike skriftmoduser: prosa, poesi, lister, dagboknotater, oppstillinger av informasjon og ikke minst en rekke forsøk på oversettelse. De er ikke avstemt mot hverandre, og får stå slik, som det de er. Komposisjonsprinsippene blir dermed annerledes fra tidligere.

I romanen beskriver du skriving som en måte å koble seg på noe større, en større skrift. Hva mener du med det? Er dette også noe du finner hos Hyry?

Forfattere snakker sammen gjennom skriften, skriver til hverandre, og bøker er henvendelser og responser og brev fra den ene til den andre. Forfattere skriver ut fra en delt forståelse av at skriving er en menneskelig aktivitet og en særegen erkjennelsespraksis. Forfattere velger også sine egne slektninger. Slik formes nye tradisjoner, forgreininger og knoppskytinger. Man knytter seg til det som resonnerer i en selv, det som har den samme kilden. 

Du bor i Bergen, men i romanen virker det som om du må legge et helt land mellom deg og hverdagen for å finne inspirasjon. Hvorfor måtte du til Finland for å finne tilbake til skrivingen?

Jeg har alltid hatt en sterk følelse av å høre hjemme på Vestlandet, og har nok også hatt en identitet som i stor grad har bygget på denne identifikasjonen med regionen og med naturen og lynnet der. Det vestlandske står på noen områder i opposisjon til en del sentrale norske tenke- og talemåter. Det dreier seg om opplevelsen av å være en utkant, av å vokse opp i et landskap som fordrer en form for motstand, en mye større grad av taushet og avmålt alvor, noe som antakelig bidrar til at regionen huser noen andre mentalitetsmønstre og anskuelsesformer.

Finland er et land som på mange måter er ganske likt Norge, og begge er del av en felles, integrert nordisk region. Velferdsstaten, skolen, design, arkitektur, offentlighet, vinmonopol, politisk landskap, mye er ganske likt, men så reiser man bort dit og ser de brede gatene og murhusene og kjenner den kalde vinden som blåser i Helsinki i november, og plutselig skjønner en at dette er midt mellom vest og øst, dette er geografisk nærmere Russland, det er noe annet enn Stockholm eller Oslo eller Bergen. Og så kjører man bil gjennom landet og ser skogene og sjøene og veiene, man skjønner at det er noe grunnleggende annerledes ved et land som har så mye skog og som deler en så lang grense med en nabo man ikke kan stole på. Man skjønner at dette er virkelig et helt annet land. Og jeg tror det har med dette å gjøre, å finne tilbake til noe kjent som samtidig har det fremmede i seg. Og mest grunnleggende: et stort alvor.

Hvor god har du blitt i finsk? Har arbeidet med romanen ført til at du faktisk har lært språket?

Finsk er som kjent krevende å lære seg, siden det er så ulikt norsk og tilhører en annen språkfamilie. I tillegg er det stor forskjell på skriftlig og muntlig språk. Jeg har forholdt meg mest til den skriftlige dimensjonen, siden jeg har skrevet meg gjennom hele Uuni og oversatt boken til norsk. Jeg kan si såpass at jeg aldri har lest en bok på denne måten før. Men jeg er ikke trygg på at finsken min er god nok til at den oversatte boken kunne vært utgitt uten at vi måtte lagt ned et betydelig arbeid videre. Om jeg skal snakke finsk, må det gå svært sakte.

På hvilken måte henger oversettelse og egen skriving sammen for deg? Kan arbeidet med andres tekster åpne nye rom i ens eget språk?

Jeg har tidligere fått utgitt en oversettelse av William Faulkners As I Lay Dying i Skalds klassikerserie. Det var et prosjekt jeg brukte mye tid på, og underveis var jeg ofte usikker på hvorfor i all verden jeg hadde gitt meg ut på noe slikt. Det føltes kunstnerisk ambisiøst og samtidig som at fallhøyden var ekstremt stor. Det gikk heldigvis greit med den boken, men man vet aldri. Å oversette er å skape noe nytt, som også har litterær verdi. Det er mye som skal klaffe og alltid en hel del usikkerhetsmomenter. Klinger det feil, så klinger det feil, og da er det fåfengt. Da burde man heller latt være. Samtidig mener jeg at oversettelse er grunnleggende og viktig, og at det er avgjørende at vi stadig gir ut nye oversettelser av de bøkene som har stor kulturell betydning, slik at vi holder samtalen omkring dem i gang.

Oversettelse er ellers noe jeg holder på med for min egen del, som en del av skrivingen, så å si. Jeg sitter og oversetter dikt, vers, passasjer, sanger, fra engelsk, tysk, finsk, svensk og så videre. All oversettelse bringer frem noe ukjent i skrivingen og gjør forfatterens eget språk fremmed for hen selv igjen. Og når man har oversatt et vers, har man også laget noe som ikke fantes før, og det nye verset blir en del av verden. Og da har man gjort noe og kan gå ut i dagen med hodet hevet.