Debutforfatter Mette Paust-Andersen forteller om gleden ved å finne sin egen stemme, om hjemlengsel som litterært motiv – og om hvordan en tekst kan formes gjennom klipping, liming og tid.

Skrivekunstakademiet har vært viktig for mange nye forfattere, hvordan preget det ditt arbeid og ditt språk?

Det å få tilbringe et år i trange lokaler langt inni en labyrint av en gang i en gammel, stor fabrikk, og få lese og skrive på dette innkapslede stedet, i et fellesskap hvor alle de andre også virkelig bryr seg om tekst, og sitter der, rundt det samme bordet, dag etter dag, med kaffe, penn og papir, og snakker om setninger, er utrolig at går an. 
Det var noe med å få opplevelsen av at alt er lov i tekst – den euforien i det – og samtidig bli underlagt rigide regler og smakspreferanser av andre, og så bare lære seg å drite i å stå i spennet mellom dem, og heller lytte til det man selv kjenner er riktig. Jeg tenker at jeg i løpet av det året fant mitt sted å skrive fra, pluss flere folk som er blitt gode venner, og som jeg virkelig ser opp til og inspireres av litterært.

Hva opplevde du som det største hinderet – og den største gleden – i prosessen med å skrive denne første romanen?

Boken har blitt skrevet frem og redigert over tid. Mye tekst har blitt strøket, eller bølget inn i og ut av det som har blitt Eller havet. Det at tiden finnes i teksten, er viktig i den, men så har det også vært utfordrende å lage linjer av tekstblokker som har blitt satt sammen på ny. Jeg har brukt mye tid på å holde tekstene i boken opp mot hverandre og kjenne på hvordan de virker sammen.
Den største gleden, som i en ren følelse av glede, har vært å møte en redaktør som forstår prosjektet – og som ikke kommer med ønsker om at det skal være et annet.

Du skriver om hjemlengsel som noe konkret, noe fysisk. Hva betyr det for deg, og hvordan har du forsøkt å utforske det i romanen?

Eller havet er en utforskning av hva hjemlengsel er, og av hvordan lengselen former blikket og setter seg i kroppen.
Jeg har ønsket å fiksere hjemlengselen, og betrakte hvordan den forandrer seg med dagene, med årstidene som skifter, med tiden som går, med stemmene som kommer inn, og relasjonene som endrer seg. Så er det kanskje et sted mellom dette indre og ytre blikket, at lengselen får sin form.

Hvordan opplever du spenningen mellom selvoppofrelse og kompromiss i et parforhold, og hvordan har du bearbeidet dette litterært?

I konflikten i boken finnes det ikke noe reelt kompromiss. Det å kreve at den andre skal bøye seg, er å stille seg over den og påstå at ens eget liv er viktigere. Og det at den andre ikke bøyer seg, sier det samme. Og der hvor selvoppofrelse grenser til selvutslettelse, til det å miste noe vesentlig, hvordan skal man forholde seg til det? Kan man som par videre komme videre fra en sånn konflikt?
I boken er det utforsket ved stadig å vende tilbake til konflikten, og vende den igjen og igjen i løpet av tiden som går.

Hva håper du leseren skal sitte igjen med etter å ha lest boken?

Tanker om forbindelse og forgjengelighet.
Eller en god setning.

Ser du allerede konturene av et neste prosjekt?

Jeg beveger meg i randsonen av noe, som kanskje bare er sømmer rundt luft, men akkurat nå, etter runder med språkvask og korrektur, hvor jeg har våknet om natten med en følelse av at ord løser seg opp og mister sin betydning, er det et deilig åpent sted å være.