I dette intervjuet forteller Fosshaug om hvordan romanen vokste frem fra en absurd hendelse i en begravelse, om hvorfor han mener død kan være morsomt, og om hvorfor Over ditt lik måtte få sitt eget lydspor.

Du har bakgrunn fra journalistikk, musikk og forfatterstudier i både Bø og Göteborg. Hvordan preger det måten du skriver på?

Jeg begynte å studere journalistikk fordi jeg er glad i å skrive og fortelle historier. Dessverre så er jeg også veldig glad i å bruke fantasien, noe som ikke harmonerer så godt med å være journalist. Jeg fikk ta det siste året av bachelorgraden i journalistikk ved Forfatterstudiet i Bø, og der kunne jeg jo skrive akkurat hva jeg ville. Ikke for dét – slike skrivestudier leverer oftest mer enn nok galskap uten tilførsel av diktning … Det viktigste jeg lærte i Bø, er at du må lese. Mye. Språket oppstår ikke i et vakuum. Jeg leste en del også før jeg begynte i Bø, men det var da det tok helt av. Og jo mer og bedre jeg leste, jo bedre skrev jeg. Så ble jeg ferdig utdanna, finanskrisen hadde drept avis-Norge, og jeg slapp heldigvis å skrive noe journalistisk for å tjene penger. Jeg begynte å selge hi-fi i stedet. Musikken har jeg alltid hatt med meg, og nå jobber jeg jo i musikkbransjen. Får jeg til en lang setning med bokstavrim, som i tillegg gir mening, føler jeg meg som Eminem. Da får jeg litt gåsehud, før jeg skjønner at den setningen sannsynligvis må strykes. Men jeg levde drømmen en stakket stund.

Romanen åpner med en mann som dør alene, og en begravelsesagent som må rydde opp. Hvordan begynte fortellingen for deg – med denne scenen, eller med ideen om Terje som karakter?

Med Terje som karakter. Den udugelige begravelsesagenten. Da jeg begynte å skrive romanen, var den forsøksvis satirisk, mer flåsete og kanskje litt slapstick-preget. Det var morsomt å skrive ut sinnsyke scener fra kirkegårder og prepareringsrom. Men det ble ikke veldig interessant i lengden, og med gode lesninger fra redaktøren min, Markus, fant jeg de andre kvalitetene i historien og endte opp med melankolsk, omsorgsfull, men ganske udugelig mann i hovedrollen.

Over ditt lik handler om sorg, skyld og forsøk på forsoning. Hva slags forsoning er det egentlig Terje søker?

All forsoning handler vel i bunn og grunn om å forsone seg med seg selv. Terje føler han har sviktet gutta sine, svikta bestekompisen og innerst inne føler han nok også at han svikter den døde kona si ved å ikke lykkes bedre med det han gjør. Men tung sorg fungerer jo gjerne slik. Det er så vidt du orker å stikke ut av dyna om morgenen og lure på hvorfor i helvete du skal gidde å stå opp. Men Terje klarer det, han står på så godt han kan, men det er dessverre ganske tafatt likevel. Til én dag, da …

Terje Lund er en både tragikomisk og rørende figur – en mann som prøver å gjøre det rette, men stadig gjør feil. Hvordan bygget du ham som romanperson?

Den egenskapen er helt klart fisket opp fra eget grunnvannsspeil. Som alle andre, så prøver jeg å gjøre det rette, men gjør stadig feil. Det vanskelige er å vekke andre følelser enn medlidenhet. Han er jo morsom, innerst inne, han er omsorgsfull på sitt vis, og de tvers igjennom dumme valgene han tar, er egentlig godt ment. Han ser det bare ikke utenfra. Det er jo også et av sorgens symptomer – du blir nærsynt, alt beveger seg litt saktere og blir det mørkt nok, oppleves det faktisk som en bragd å servere ei brødskive med fiskepudding, om det så er julaften. Og det er vel det som skiller en tragisk mann som blir tilbringer sorgen og livet aleine i mørket, fra en rørende figur med folk rundt seg – den fiskepuddingen oppfattes som genuin omsorg. De ser det jo. At under alle lagene med sorg, er det fortsatt liv laga.

Du har sagt at «død er morsomt». Hva mener du med det – og hva kan humoren gjøre i møte med det aller alvorligste?

Jeg vet ikke, jeg tror det egentlig er det at jeg ser humor i alt, men så blir det så aparte å påpeke det i møte med døden. Det skal jo ikke være morsomt med død. Men det er jo ikke tapet av et medmenneske jeg synes er morsomt, det er praktikalitetene, seremoniene, høytideligheten. Også humrer jeg ofte av det skjæret av falskhet som ofte dukker opp. Plutselig var alle så glade i avdøde. Og her er jeg kanskje usympatisk, men jeg fascineres veldig av at noen mennesker tiltrekkes av sorg og gjerne vil sole seg litt i glansen av et ferskt lik. Humoren skal frelse oss fra det aller alvorligste. Merk at det aller alvorligste ikke er døden, men statsledere (gjerne oransje) som skal fortelle oss hva som er morsomt og hva vi kan le av. Også må vi ikke glemme at den beste humoren er galgenhumor. Nettopp fordi den er så befriende. Jeg hadde aldri overlevd tapet av moren min uten galgenhumor.

Hvordan jobber du med teksten for å få blandingen av humor og mørke til å fungere?

Boka startet som et satirisk prosjekt, men ble mer alvorlig underveis. Hva skjedde i samarbeidet med redaktøren din som endret tonen?

Når du sitter der og ler av din egen tekst, er det enten et tegn på at du er genial, eller at du tilbringer halvparten av tiden din med en åtteåring og resten av tiden stengt inne i et lite kott for å skrive bok. I mitt tilfelle var det en blanding. Tidlige versjoner av teksten var tidvis morsom, tidvis bare platt. Jeg syntes ikke det da, men i etterkant ser jeg at Terje mest var en slags rekvisitt for å kunne skildre morsomme situasjoner og hendelser fra et begravelsesbyrå. Markus lærte meg å ta Terje mer på alvor og han oppfordret meg til å tenke mer på hvorfor Terje gjør som han gjør. Da grunnstemningen falt på plass, var det enklere å skrive ut scener med en finurlig vittighet fremfor å pøse på med slapstick. Et dypere alvor, men fortsatt humoristisk. Mer Dag Sørås enn Leif Juster.  

Hvis Over ditt lik hadde hatt et lydspor – hvilke låter eller stemninger ville vært med?

Over ditt lik har så absolutt et lydspor! Her er en smakebit!

https://open.spotify.com/playlist/3G5xeygaEIvFIdxb62a9aJ?si=olQ-C1zTRLm8JEB5IB3L4Q