I spalten «Redaktøren anbefaler» deler redaktørene våre sine personlige leseopplevelser fra bøker de har jobbet med. Denne gangen er det redaktør Anne Fløtaker som løfter frem en roman som har gjort sterkt inntrykk, Sangen om storken og dromedaren av Anjet Daanje – i norsk språkdrakt ved Bodil Engen. Diktene i romanen er oversatt av Eve-Marie Lund.

En leseopplevelse utenom det vanlige

Denne makalause romanen vant Libris Literatuurprijs og Boekenbon Literatuurprijs da den kom ut i Nederland. I tillegg ble den utpekt til 2000-tallets beste roman av både kritikere og publikum i to uavhengige kåringer hos en av de store dagsavisene.

Dette er på alle måter stor roman, den er omfangsrik og den byr på sjeldent stor fortellekunst. De nærmere 800 sidene dreier seg om en kvinne som forblir gåtefull for leseren gjennom hele romanen. Eliza May Drayden er prestedatter og vokser opp sammen med søstrene i en liten engelsk landsby. Hun er født i 1812 og dør i 1847. Før hun dør, rekker hun å skrive en oppsiktsvekkende og skandaløs roman, og hun etterlater seg en notatbok med kryptiske meldinger.

Daanje har skrevet denne romanen inspirert av livet og diktningen til Emily Brontë, og i teksten finnes en rekke av hennes dikt, som her blir tillagt Eliza May Drayden. Sangen om storken og dromedaren er en roman i elleve deler, som strekker seg over halvannet århundre. Den bygger på klassisk verdenslitteratur og tidsfilosofi, og inneholder spøkelseshistorier, sosialrealisme, kjærlighetshistorier, grøss og en berørende sorgfortelling. Forfatteren behersker stoffet sitt på beundringsverdig vis. Romanen beveger seg sømløst mellom England, Amerika, Tyskland og Frankrike, før den ender i Nederland. Den røde tråden er Elizas notatbok som kanskje, eller kanskje ikke, inneholder en likning for liv.

Ved første øyekast er det en megaloman fortelling der forfatteren ikke nekter seg noe, og som leser blir man vilt takknemlig for Anjet Daanjes kompromissløshet. Det er ingen tvil om at den voldsomme anerkjennelsen boken er møtt med, der romanen er blitt kalt et ubestridt høydepunkt i nyere nederlandsk litteratur, er vel fortjent. Sangen om storken og dromedaren handler om døden og det som gjenstår av livet etterpå – og dermed om litteraturens kraft, litteraturen består, selv når skaperen er tapt for tiden.

Mening og feilslutning

Anjet Daanje er blitt spurt om hvordan man skal forstå tittelen, og til det svarer hun:
Storken symboliserer at vi mennesker forsøker å skape orden i det vi opplever, og så prøver vi å finne mening og mønstre. Det er sånn den menneskelige hjerne håndterer den informasjonen som når oss via sansene. Hvis hjernen ikke opererte slik, ville vi drukne i et ufattelig kaos.

Vi mennesker trenger et fast holdepunkt i tilværelsen, noe som gir livet mening, og når vi først har funnet et slikt holdepunkt, modellerer vi virkeligheten etter det. Vi ignorerer ofte bevis som kan ødelegge holdepunktet. Vi gjør nesten hva som helst for å kunne bevare overbevisningen vår om hva som er virkelig. Det er det dromedaren symboliserer: feilslutningene.

Tittelen Sangen om storken og dromedaren kunne man altså ’oversette’ til Sangen om mening og feilslutning. Tittelen er en metafor for livet.

Til deg som skal lese – nyt denne boka! For meg var den både velkjent og dypt original, og en stor og vidunderlig leseropplevelse.