Lennart Sjögrens Regnbuen er så god at det egentlig blir feil å sammenligne den med noe annet. Men den får meg til å tenke på både Den gudommelige komedie og en moderne klassiker som Crow av Ted Huges. I en tid hvor det åpenbart ikke finnes et eneste problem som er for smått til å rettferdiggjøre en diktsamling, er det rett og slett saliggjørende å lese et verk med et så stort perspektiv. For ikke å snakke om hvordan den berører nåden. Samtidig vitner den, i sin tilsynelatende enkelhet, om stor dikterisk autoritet.

I diktene følger vi en gruppe mennesker på sin ferd over regnbuen, en reise hvor de ser og erfarer verden på ny. På veien kaster de av seg den gamle verdens begrensninger og kategorier, og får se hverandre på ny, befridd fra historien:

Når den som skjøt seg

stryker såret bort fra tinningen

når den hengte retter på

den utstrakte halsen

når harens bakbein som ble skutt av i flukten

får senene tilbake

og fluene frigjør seg fra sin pinefulle død

på fluefangeren

Alle løftet de hodet fritt

det var en glemsel bortenfor glemselen

de var omskapte kunne man si

morderen gikk ved den myrdede

Alt var en opprettelse

utenfor tiden

Det var skip uten ror

det var fly uten vinger

det var de dypt nedsunkne i sykdom

frigitte

Alle ble de løftet av vindene

som dro gjennom den nye verden.

Underveis både forundres og forvandles de. På regnbuen finnes et rom for de elskende som før ble forfulgt og nektet sin kjærlighet. I et senere dikt brer slangens skinn seg over ryggen deres mens kjevemusklene blir sterkere idet de glir inn i buktningens verden. Og de møter en rekke skapninger på veien, som for eksempel verdenshøna, svinet og den store fisken. Men stadig melder det gamle seg, det de trodde de var fri fra. Og jeg skal ikke avsløre hvordan det ender, annet enn å si at også avslutningen gjør dette til en sjelden bok. Ja, jeg tenker allerede på den som en klassiker. Lennart Sjøgrens Regnbuen er rett og slett en åpenbaring, fylt av dikt som både kan og bør leses av alle.