Her reflekterer Ritland over hvordan vitenskapens språk kan få en poetisk klang, hvorfor han i dag skriver enklere og mer direkte, og hva som driver ham til stadig å vende tilbake til livets grunnleggende gåter.

Vi er bønnene som Gud ber er din femte bok som omhandler naturvitenskapelige elementer og du har sagt at den binder sammen trådene fra de foregående fire. Hvordan ser du selv på denne helheten – og hva var nødvendig for å kunne skrive akkurat denne boken nå?

I fjor ble de 4 foregående bøkene utgitt samlet i svensk oversettelse. I den forbindelse ble jeg spurt om å skrive et nytt dikt til tidsskriftet Ord & Bild. En av linjene som dukket opp i diktet var «vi er bønnene som Gud ber». I etterkant ble jeg nysgjerrig på denne tekstlinjen, og ville utforske dette bildet videre for å se hva det kunne føre til, og det endte opp med å bli tittelen på den nye boken. Her samler jeg tråder fra et større prosjekt jeg jobbet med i over 20 år, samtidig som nye elementer dukker opp.

Du skriver både om kjærlighet, tro, tap og livets grunnleggende vilkår. Hva har vært ditt viktigste anliggende denne gangen?

I de foregående bøkene har jeg tatt for meg livets grunnleggende elementer som lys, vann, karbon og gener. Jeg liker å starte med noe vi vet for deretter å skrive forbi det vi har kunnskap om, inn i undringen over den fantastiske verden vi lever i, hvor mye er uforståelig eller vanskelig å fatte. Religion finnes i alle kulturer, og har som funksjon å gi oss forklaringer på de evige spørsmålene som menneskene aldri kan få et sikkert svar på. Etter å ha skrevet ut fra livets fysiske grunnvilkår i de tidligere bøkene, var det kanskje ikke så unaturlig å gå videre til å undre seg over det metafysiske og Gudsbegrepet?

Du har sagt at du skriver enklere og mer direkte nå enn tidligere – er det noen grunn til det?

I starten av forfatterskapet var jeg opptatt av å skrive noe nytt og på en annen måte enn andre forfattere jeg hadde lest. Det er skrevet så mye bra om så mye forskjellig, og det var vanskelig å se at jeg hadde noe å tilføre. Jeg tenkte at hvis jeg skulle skrive, så måtte det være på en måte som ikke var en blek kopi av noe annet og bedre. Etter å ha gitt ut noen bøker har jeg fått litt mer selvtillit, og jeg er nå mer opptatt av å gjøre diktene enklere og mindre kryptiske. Jeg ønsker at diktene skal kunne være tilgjengelige for de fleste lesere. Jeg tror også det kan være et resultat av at jeg de siste årene har hatt flere opplesninger, og jeg har vært heldig å få samarbeide med dyktige musikere som Nils Petter Molvær, Steinar Raknes, Mette Henriette og Morten Qvenild i ulike prosjekter. For at dikt skal fungere fra scenen er det en fordel at diktene er mer renskårne og klare.

Diktene dine kombinerer kliniske begreper fra naturvitenskapen med poetiske bilder. Hva skjer, tror du, når vitenskapens språk får et rom i poesien?

Det å trekke min naturvitenskapelige bakgrunn inn i diktene var i starten et av grepene for å gjøre diktene annerledes. Ideen fikk jeg etter å ha lest et essay av Jan Kjærstad. Mye litteratur dreier seg om å beskrive og forstå mennesket. Jeg tenkte at å ha kunnskap om genetikk kunne være relevant i denne sammenhengen. Kan man litt biokjemi, så vet man at det til enhver tid foregår en hel mengde kommunikasjonsprosesser inne i kroppen, mellom celler og organer, og jeg ser vårt talespråk og litteratur som en forlengelse av dette. Kroppen og genene er fulle av historier og hukommelse. I hver celle bærer vi reminisenser av alle våre forfedre.

Mange tror at naturvitenskapen er så eksakt. Selv om det er utviklet en enorm kunnskapsmasse, er det fremdeles så mye man ikke vet eller forstår. Humanistiske fag og naturvitenskapelige fag har mer til felles enn man skulle tro. I beste fall kan diktene være med på å vise dette og bygge noen broer. I en konfliktfylt tid kan det være en trøst å se at det er så mye mer som forener oss som biologiske vesener, enn det som skiller oss.

Hva har endret seg i måten du skriver på – og hva har blitt stående som konstant – gjennom de snart tjue årene mellom første bok og denne?

Stilistisk og språklig har jeg beveget meg fra mer komplekse dikt til enklere språk og struktur. Men det som er konstant er undringen og beundringen jeg føler overfor naturen som finnes i oss og omkring oss.

Er dette en form for foreløpig «punktum» i prosjektet, eller åpner det snarere for en ny retning?

Jeg tror at Vi er bønnene som Gud ber er avslutningen på denne diktsyklusen som består av 5 bøker skrevet på 22 år. Men på den annen side har jeg trodd at jeg var ferdig med prosjektet før, og har blitt overrasket over at det var mer å hente. Jeg har også skrevet diktsamlinger om mat og tennis, som er en annen side av forfatterskapet. Hvis det blir noe neste prosjekt, kan det tenkes at det blir noe som ligner på de bøkene. Eller som du sier, kanskje finner jeg en ny retning?