Du har sagt at tekstene ofte starter med et bilde eller en scene. Kan du beskrive hvordan en novelle vokser fram fra det første bildet?

Jeg har et bilde, eller en scene, som jeg ikke helt forstår, men som jeg er nysgjerrig på. Så starter det oftest med at jeg finner et sted å plassere scenen eller bildet, hvis det ikke henger sammen fra før. Stedene jeg skildrer er omgivelser jeg kjenner til, enten godt eller bare litt. Skrivingen skjer som en utforsking mot scenen eller bildet. Hvem handler dette om, hva har skjedd, hva er det som brenner her? Det handler om å skrive på impuls til å begynne med, å åpne opp for det som kan komme. En øvelse i hengivelse og lytting.

DOG MODE skildrer mennesker som på ulike måter står alene i verden. Hva var det som trakk deg mot nettopp disse karakterene?

Vi er jo på mange måter alene i verden. Samtidig er det vanskelig, for ikke å si umulig, å overleve alene. Det er noe av grunnen til at jeg har vært opptatt av Siri Hustvedts tenkning om det hun kaller «the between». I et av foredragene sine spør hun: Hva er egentlig et biologisk individ? Er det et jeg, eller et vi? Er det kanskje sånn at dette «mellom» skaper en tredje «enhet»? Hun henter innsikter fra en rekke ulike fagfelt og utfordrer forestillingen om individet som en lukket enhet. «The between» – mellomrommet, eller «og-et», som Hustvedt også kaller det – blir dermed et grunnvilkår for liv.

Novellene undersøker hva som skjer når dette mellomrommet – eller «og-et» – svikter, ikke bare sosialt, men eksistensielt. For hos Hustvedt er ikke «the between» bare det som gjør oss mindre ensomme; det er det som gjør oss til sammenhengende mennesker. Uten dette «og-et» risikerer forankringen å gå tapt. Flere av karakterene i novellene er i ferd med å miste – eller har aldri helt fått tilgang til – dette mellomrommet. De befinner seg i en slags forskyvning, der forbindelsen til andre enten er brutt, truet eller utydelig. Det betyr ikke nødvendigvis at de er fysisk alene, men at relasjonen som kunne ha båret dem, ikke fungerer som et livgivende “mellom”.

Det er både sårbarhet og smålighet i tekstene dine. Hvordan jobber du med å få fram begge deler i samme karakter?

Sårbarhet og smålighet er sammenvevd for meg. Jeg tenker at småligheten er et hjelpeløst forsvar, et forsøk på å skjule eller minske sårbarheten. Resultatet blir ofte det motsatte: småligheten forsterker sårbarheten i sitt forsøk på beskyttelse. Ofte er ikke engang småligheten synlig, men pågår som en indre kamp. Likevel kan den sive ut og komme til uttrykk – for eksempel ved at en karakter henfaller til taushet, eller i redsel for å si noe som kan føre til misforståelser eller avvisning, heller tyr til aggressive eller ironiske bemerkninger.

Du begynte med en idé om en roman, men endte med en novellesamling. Hva var det ved novelleformatet som åpnet noe for deg?

Jeg liker novelleformen godt, og fordypet meg i sjangeren som litteraturstudent for mange år siden. På Forfatterstudiet i Tromsø måtte vi skrive noveller og fikk Kristin Vego som gjesteleser. Det åpnet noe for meg. På grunn av knapphet på tid har det også føltes mer oversiktlig å jobbe med kortere tekster – jeg har full jobb og begrenset med skrivetid. Kanskje har formen dessuten passet en rastløshet i meg, en utålmodighet etter å prøve ut ulike metoder og perspektiver i skrivingen. Novellen har også en aksept, og nesten en forventning, om åpenhet, tvetydighet og lek.

Du skriver intuitivt. Hva skjer i deg når du skriver uten en klar retning eller plan?

Det intuitive, og det å ikke helt forstå hva jeg selv skriver om, er en slags motor. Jeg har en veldig klar fornemmelse av å svinge mellom klarhet og total uvisshet og kaving. Det er litt slitsomt, men også en pendelbevegelse jeg prøver å omfavne og tåle. Jeg prøver å stole på at det å være i det uklare og uvisse er nødvendig for å finne fram.

Hvis jeg overtenker og bestemmer for mye om hva som skal skje på forhånd, kan det bli noe tvunget og villet over teksten, og den får ikke liv. I slike perioder gjelder det bare å vente. Siden jeg er litt utålmodig, sliter jeg med det av og til. Presser jeg fram noe, blir det lett grumsete.

Hvordan har møtet med redaktøren din vært med på å forme boka slik den er blitt?

Jeg er veldig fornøyd med, og takknemlig, for samarbeidet med redaktøren min, Markus Midré. Særlig synes jeg hans blikk og lesninger har vært avgjørende for å renske ut det uklare, slik jeg nevnte tidligere. Blant annet har omstendelige setninger vært en gjenganger. Jeg vet at jeg roter meg inn i dem, og det illustrerer hva som skjer når jeg tvinger fram noe. Markus har hjulpet meg med å skrelle bort og skru til tekstene, og jeg har stolt på vurderingene hans og opplevd prosessen som både fin og ærlig. Det har vært godt og viktig å få hjelp til å rydde opp, og å bli utfordret på hva jeg egentlig vil si.

Du beskriver tekstene dine som malerier, med lys og skygger. Hva betyr det bildet for deg som skrivende?

Det ene handler om å lese noveller, noe som for meg ligner det å betrakte et maleri. Jeg kan studere det både helt nært og på avstand, innenfor en tydelig avgrensning. Da jeg studerte novellesjangeren på universitetet, var det en teoretiker – som jeg har glemt navnet på nå – som sammenlignet maleriet med novelleformen. Den argentinske novelleforfatteren Julio Cortázar sammenliknet også novellen med fotografiet og romanen med filmen.

Det andre jeg tenker på, er selve arbeidsmetoden: å stikke pennen ned i en palett med elementer: et sted jeg kjenner godt, eller et bilde eller en scene jeg vil utforske. Deretter legger jeg kanskje på noe jeg har lest, og som har påvirket meg, blander inn ting jeg husker eller vet, og fletter det sammen med det som dukker opp underveis. Slik oppstår det lag, blandinger og forskyvninger. Hvor kommer lyset fra, hvor faller skyggene?

Ensomhet går igjen i flere av novellene – men det finnes også et håp der. Hvor oppstår håpet i tekstene dine?

Håpet tenker jeg finnes i beskrivelsen av små berøringer, blikkontakt, en plutselig, kortvarig gjenkjennelse og en følelse av samhørighet: at dette «og-et» eksisterer og kan befinne seg innen rekkevidde. Det finnes også i møtet med hunder og dyr. Og i naturen, som er der med sine gjentagelser og rytmer, til tross for forandringene. Håpet er dessuten til stede i den til dels skjøre innsikten karakterene får tilgang på gjennom det de opplever – når det blir tydelig at handling faktisk er mulig. Der ligger det også en form for frihet. Noen av tekstene har også noe komisk ved seg, mener jeg selv, og ironiske lag. Humoren er også håpefull.

Frihet er også et tema – særlig i relasjoner. Kanskje et stort spørsmål, men hva skjer med mennesker når friheten blir grenseløs?

Ja, det er et stort spørsmål. Jeg får lyst til å svare ved å sitere min hovedlærer på Forfatterstudiet i Tromsø, Henning Bergsvåg. Han har sagt: «Frihet er å gi øyeblikket, sin egen situasjon, total aksept. Med dette forsvinner frykten (frihetens verste fiende). I dette rommet kan viljen oppstå (frihetens beste venn) og ansvaret, moralen.» Jeg opplever at denne formuleringen kommer fra et dypt sted – noe både fysisk og transcendentalt. For meg peker den i retning av at grenseløs frihet egentlig ikke finnes. Da er det ikke lenger frihet, slik jeg forstår det, og slik jeg leser sitatet til Henning.

Sitatet fra Henning Bergsvåg er hentet herfra.

Siri Hustveds foredrag om «the between» kan høres her.