14. oktober gir vi ut Biblioteket i Gaza av den fransk-marokkanske forfatteren, islamologen og statsviteren Rachid Benzine. Romanen, oversatt til norsk av Christina Revold, åpner med pressefotografen Julien Desmanges’ møte med bokhandleren Nabil Al Jaber – en mann som fortsetter å lese og dele ut bøker, han vil ikke ta betalt, mens bombene faller. Gjennom Nabils «indre bibliotek» veves verdenslitteraturen sammen med en skjebne preget av vold, eksil, vennskap og kjærlighet. Les Rachid Benzine sitt brev til leserne her:

«Jeg skriver ikke denne boken som araber, men som en mann som er dypt grepet av sin brutale samtid. At jeg er fransk-marokkaner, og ikke palestiner, spiller ikke så stor rolle i møte med dette som er så tvingende nødvendig: å bevitne disse omstendighetene som er felles for oss alle. For når Nabil hver morgen åpner bokhandelen sin selv om bombene faller, når han leser Shakespeare selv om husene kollapser rundt ham, når han gir bort en bok i stedet for å selge den, gjør han noe fundamentalt viktig. I en verden der å overleve egentlig er alt man makter, er det å fortsette å lese en slags absolutt uavhengighetserklæring. En bekreftelse på at tanken forblir fri når alt annet er blitt lagt beslag på. Ja, det er en politisk bok, men den velger ikke side. Den er politisk på den måten at den prøver å gi et menneskelig ansikt til det media og den dominerende samfunnsdiskursen reduserer til statistikker og slagord. Politisk, som i å nekte å la seg utslette. Politisk, som i overbevisningen om at det å sette ord på ting, er å nekte at det forsvinner.

Jeg valgte romanformen fordi bare den tillater denne indirekte, empatiske tilnærmingen, denne måten å fortelle om det usigelige uten å hevde at den forstår alt. Som Simone Weil, som jeg siterer i begynnelsen av boka, skrev: ‘Bare en som er utvalgt, har evnen til å spørre en annen: Så, hva er dine kvaler?’ Denne evnen får man først når man har vandret gjennom sin egen mørke natt. Fiksjonen gir oss muligheten til å trå inn i dette mørket uten å ta eierskap til det, til å undersøke andres lidelse uten å late som om man forstår den. Og det er akkurat det Nabil er: en tilstedeværelse som lindrer andres lidelse, ikke ved å gi svar, men bøker, og med det rom å puste i når det ikke er mer luft.

Jeg er statsviter, islamolog og forsker. Jeg har arbeidet med religiøse spørsmål siden jeg var femten år. Jeg har vært opptatt av å bygge broer mellom ulike verdener. Jeg har skrevet bøker med den katolske presten Christian Delorme og den liberale rabbineren Delphine Horvilleur, og nektet å begrense meg til én bestemt måte å se livet på. I samarbeid med det jødiske felleskapet, fader Émile Shoufani fra Nasaret, og den palestinske diplomaten Leila Shahid, har jeg organisert en reise til Auschwitz der vi samlet israelere, palestinere og franskmenn av alle slags trosretninger. Denne reisen ga opphav til boka En araber i Auschwitz, der tittelen reflekterer bokas ønske om å krysse grensene for det umulige, for å skape rom for gjensidig forståelse. Jeg er overbevist om at det å forstå den andre ikke er et svik mot ens egen historie, men noe av det mest betydningsfulle et menneske kan gjøre.

I møte med Gaza blir vi alle konfrontert med vår kollektive maktesløshet. Folkeretten står for fall, idealene kollapser og raseriet skyver oss stadig lenger fra hverandre. Denne konflikten angår oss alle dypt: for én del av verden gjenoppvekker den de brutale minnene fra kolonitiden, for Europa, skyldfølelsen over Holocaust, og den konfronterer Vesten med to former for lidelse de ikke vet hva de skal gjøre med, selv om det er de som er kilden til dem. Det jeg er opptatt av, er ikke så mye det politiske spørsmålet, men det som er viktigere: Hva skjer med et godt menneske når det er krig? Hvordan bevare sin menneskelighet når alt presser deg til utslettelse? Nabil, min romankarakter, gir meg muligheten til å utforske dette spørsmålet uten å gi noe svar på det, ved å holde ham levende midt i disse motstridende meningene.

Litteratur er ikke appropriasjon, men et forsøk på tilknytning. Ved å skrive om en bokhandler i Gaza, prøver jeg ikke å snakke for palestinerne, men å skape et rom der vi alle kan kjenne oss igjen. Jeg tror at styrken i skjønnheten, og ikke minst i ordene, kan få oss til å stanse opp et øyeblikk og bringe oss tilbake til våre hjerter, til å gi næring til vår indre kraft som så raskt brytes ned av vårt fullt legitime sinne. Jeg har valgt å skrive om Gaza fordi denne konflikten avslører det skjøreste og mest dyrebare ved vår felles menneskelighet: vår evne til å fortelle historier selv når alt raser sammen. Som Nabil, når han gir bort en bok i stedet for å selge den, rekker jeg dere disse sidene, ikke som et svar på noe, men som et rom der menneskelig verdighet fortsatt kan få bestå, selv midt i ruinene.»