Som unge ga besteforeldrene hverandre et løfte: Hvis den ene en dag ble syk og ikke ønsket å leve videre, skulle den andre følge etter. En iskald januarnatt i 2018 setter de seg ut på terrassen for å dø. En tid i forveien har Liv fått vite om beslutningen. Hun lever med vissheten om hva som skal skje, men ikke når.

Men romanen stopper ikke ved døden. Den beveger seg innover, mot det som har vært uuttalt i familien: en oppvekst preget av utrygghet, en mor i psykisk krise, erfaringer med overgrep og en gjennomgående følelse av skam og fremmedhet.

Måtte rydde opp i egne traumer

Samtidig med besteforeldrenes død står Helm midt i sitt eget liv – som teaterinstruktør, småbarnsmor og i et forhold hun både trekkes mot og bort fra. Dagen etter bisettelsen frir kjæresten til henne fra et tre i Østre Anlæg. Hun klarer ikke å svare. Ikke før hun har forsøkt å forstå hva hun bærer med seg, og hva hun risikerer å føre videre.

Romanen er skrevet frem av et behov for å «rydde opp i kaoset», slik Helm selv beskriver det. Ved å sette ord på det som tidligere har vært skjult, forsøker hun å bryte ned skillet mellom et indre liv preget av uro og en ytre hverdag som fungerer. Responsen har vært tydelig: lesere skriver at de kjenner seg igjen, og at boka gir dem mot til å snakke om egne erfaringer.

Den monstrøse kvinnen

Romanen kretser rundt retten til å dø – men også retten til å fortelle sin egen historie. Parallelt med arbeidet med boken setter Liv Helm opp et teaterstykke basert på Margaret Atwoods Gertrude Talks Back, der Hamlets mor får sin egen stemme.

Det får henne til å se sitt eget kunstnerskap i et nytt lys: Fra Hedda Gabler og fremover har hun vært opptatt av å gi kvinnelige karakterer en utvei, ofte gjennom direkte monstrøse handlinger. Men nå går det opp for henne at flukt ikke lenger er nok. Kvinnen må skrive seg inn i historien, ikke bare ut av den.

Med hjertet i hånden er oversatt av Julie Stokkendal.