Du har bakgrunn som journalist og tekstforfatter, og Om dagen hviler vi, om natten jobber vi er din romandebut. Når begynte du med skjønnlitterær skriving?

Jeg startet brått å skrive skjønnlitterært like før jeg fylte 30. Det var som en propp som løsnet, etter nærmere ti år hvor jeg hadde ønsket å skrive, men ikke turte. Faren min gikk bort det året, og det føltes som om min verden stoppet opp, mens alle andres liv bare fortsatte. Stillheten som fulgte, gjorde skrivingen til noe akutt. Jeg tror det ble en måte å holde ut på. Å miste noen jeg var så nær, satte i gang en rekke tanker om liv og død. Hva døden er, hva sorg gjør med et menneske. Det er nok grunnfølelsen som har fulgt skrivingen min siden.

Romanen skildrer et mor-datter-forhold, der moren har forsøkt å fjerne det menneskelige i seg selv ved å bli en plante. Hvordan fikk du denne ideen?

Historien om en datter som hadde mistet moren etter lang tids sykdom, tok en uventet retning, og jeg måtte prøve å finne ut hva som hadde skjedd. Jeg fikk følelsen av at datteren Iris bar på en hemmelighet.

Selve idéen tok form over noen måneder. Allerede fra starten tenkte jeg på drivhuset i romanen som et slags metaforisk mausoleum hvor minnet om mor lå begravet i alt av vekster, i jorden, i det taktile arbeidet der inne – et sted å minnes henne. Etter hvert begynte jeg å leke med tanken: Hva om dette var et faktisk mausoleum?

Samtidig ville jeg at hovedpersonen Iris’ personlige sorg skulle speile en større kollektiv sorg over naturen som gradvis forsvinner og ødelegges. Jeg leste en del dansk økolitteratur, og om økofeminisme, og ville veve det inn i prosjektet. Moren er jo ute etter en slags frigjøring – både fra sin egen kropp, men også fra samfunnets forventninger. Det er en verkende lengsel etter å slippe fri.

Er det andre som har inspirert deg under skrivingen?

Den norske filosofen Peter Wessel Zapffe mente at menneskets fornuft og evige søken etter mening til slutt ville ta knekken på oss, og at det var best om vi som art terminerte. At vår evne til selvinnsikt er en lidelse. Dette tankegodset deler Iris’ mor. Hun mener at mennesket verken tjener seg selv eller naturen lenger, at vi er en slags feilmutasjon, en parasitt som tar livet av både oss selv og alt rundt oss. Det er ingen uvanlig tanke i dag, men løsningen Iris’ mor kommer opp med på dette problemet, er nok mindre vanlig. Redningen er å gå tilbake til opprinnelsen.

Halvveis ut i prosjektet ble jeg også veldig opptatt av livet til forfatter Mary Shelley og de tapene og tragediene hun led under. Disse kommer svært godt til syne i hennes mesterverk Frankenstein, eller Den moderne Prometevs. Ensomheten hun skriver frem her, og hvilke konsekvenser den får, ga gjenklang i mye av det jeg selv skrev om – og var til stor inspirasjon underveis. Frankenstein blir besatt av tanken om å skape nytt liv, og å overvinne naturens grenser. Han samler knokler og kjøtt fra slaktehus og kirkegårder, og setter det sammen til nytt liv.

Moren i min roman ønsker ikke å skape nytt liv. Hun vil «helt enkelt» tilbakeføres til det som har vært – til opprinnelsen. Likevel handler det også om å strekke seg etter et ideal. På mange måter skaper moren sitt eget monster inne i drivhuset – hun er bare ikke klar over det før det er for sent.

Samtidig handler romanen om forventninger til kvinnen og til morsrollen, som speiles i den stemmeløse naturen. Fra et økofeministisk perspektiv henger jordens og kvinners undertrykkelse sammen. Iris står i skjæringspunktet mellom det feminine og maskuline, det naturlige og det industrielle. Hun dras mellom to ytterpunkter, og går gradvis fra å være underdanig til å innse at hun også har makt. Selv om kontrollen sklir ut i mange områder av livet hennes, er det fortsatt et sted hun kan ha kontroll. Hvordan velger hun å forvalte den makten?

Hvorfor valgte du et drivhus og et slakteri som to av romanens sentrale steder? Kan du si noe om likhetene mellom disse stedene?

Da jeg så vidt hadde startet på skriveprosjektet, flyttet samboeren min og jeg inn i et hus på landet i Vestfold. Det er omringet av jorder og røde gårder, og har et drivhus i hagen. Jeg lot historien gro ut av veggene i drivhuset og naturomgivelsene rundt. Det som startet som en litt sukkersøt sorghistorie, ble etter hvert mer kompleks og makaber.

Slakteriet kom senere i prosessen. På et punkt innså jeg at hovedpersonen min måtte ha en jobb, gjerne et sted som var den rake motsetningen til det hun omga seg med hjemme. Det ligger et lokalt slakteri like ved der vi bor. En intens røkt pølselukt trenger seg inn i bilen hver gang vi kjører forbi, det går nesten ikke an å puste. Lukkede rom uten innsyn er en god igangsetter for fantasien.

Jeg ønsket å sette det lyse og organiske opp mot det mørke og industrielle. Drivhuset og slakteriet handler på hver sin kant om liv og død: å dyrke liv, og å avslutte liv. Men i begge rom skjer disse ved menneskets hånd. Det er et rom hvor mennesket er hersker, hvor mennesket forvalter livet og døden.

Både i drivhuset og i slakteriet har Iris et stort ansvar. Det er ingen rom for slurv, én feil kan få alvorlige konsekvenser. Når disse to verdenene begynner å konkurrere mot hverandre, samtidig som Iris blir mer og mer ensom, utløser dette et uutholdelig press.

Hva slags research gjorde du i arbeidet med romanen?

En av mine store guilty pleasures er å lese artikler på forskning.no og Illustrert Vitenskap. Jeg er også unormalt mye innom Store Norske Leksikon på nett. Virkeligheten kan jo være ganske vill. Disse forsknings- og faktasidene er ofte gode igangsettere for fantasien.

Planteriket er i seg selv fullt av ulike karakterer. De er stemmeløse, men har utviklet mange kreative overlevelses- og forsvarsmekanikker. De kommuniserer med hverandre, gjennom lyder vi ikke kan høre, og er fulle av historie og mystikk. Dette var noe av det jeg ville spille på i boken.

Slakteriet var en verden jeg ikke kjente til fra før av, men som fascinerte meg. Jeg har saumfart nettforumer i inn- og utland hvor renholdsarbeidere på slakterier deler sine erfaringer, lest artikler, sett dokumentarer, researchet arbeidsoppgaver, rutiner og vaskemidler, og snakket med noen som har jobbet på slakteri for å få innsikt.

Ellers har jeg også latt meg inspirere av Kari Løvaas’ Hjemsøkelser – Et bestiaruum II når det kommer til tanker om alt fra himmelsk hjemlengsel og filosofiske teorier. Fantastisk bok!

Hvordan var skriveprosessen fra idé til ferdig manus?

Da jeg hadde en grunnstemning og et sted å skrive fra, startet jeg med å skrive ulike scener. Jeg sto mye fast i starten. En god venn av meg ba meg om å gå ut i drivhuset og beskrive tomatplanten der, og slik fortsatte jeg på ulike steder: jeg beskrev det jeg så rundt meg, dro nye assosiasjoner ut ifra det, og plutselig vokste en ny scene frem.

I over et halvt år skrev jeg frem en rekke løse scener om Iris og moren. Jeg satte meg inn i botanikk og lot meg fascinere av planteverdenen. Da jeg hadde et 70 siders utkast, søkte jeg meg inn på Forfatterstudium 2 i Tromsø. Her fikk jeg muligheten til å fordype meg i romanprosjektet gjennom et helt år.

På slutten av studieåret utga vi en antologi som ble sendt ut til forlagene, og etter noen dager ble jeg kontaktet av Bonnier som lurte på om jeg hadde mer. Da kastet jeg meg rundt og jobbet med å skape et enda tydeligere nåtidsplan og ramme i prosjektet. I slutten av juni, sendte jeg inn et utkast, uten å ane hvordan romanen skulle ende. Jeg ble invitert til et møte der jeg fikk feedback, og ble tilbudt normalkontrakt. Det var veldig uventet, jeg hadde vel forberedt meg på å måtte forsvare alle svakhetene i manuset og få kjeft. Haha! Men redaksjonen hadde troa på prosjektet og ville utgi det til våren.

Har du tips til andre som ønsker å skrive sin første roman?

Et vanlig skrivetips som gjorde at jeg utsatte å skrive i flere år, var rådet om å «finne min skrivestemme». Som om det var noe jeg måtte finne for å sette i gang. I en podkast hørte jeg derimot en forfatter si at denne «stemmen» er noe som først kommer til syne langt ut i et forfatterskap, gjerne ikke før man har skrevet 3–4 bøker. Det gjorde at noe i meg løsnet, og jeg kunne skrive fritt.

Jeg tenker at skriving skal gjøre litt vondt. Det bør fremprovosere et fysisk ubehag, og den bør ikke planlegges for mye. I løpet av studietiden min i Bø lærte jeg at skrivingen kan være en fri og kaotisk handling, og at den ikke må skisseres opp som en idé på forhånd. Man må mane frem råstoffet først.

En av mine skrivelærere sa at for å kunne skrive, var det viktig å drive dank. Altså legge seg på sofaen og skape tomrom til å tenke, og ikke gjøre noe spesielt. Om jeg står fast eller sliter med å finne nye ideer, setter jeg på en timer i én time og tvinger meg til å sitte i ro uten distraksjoner – kun penn og papir. Da kommer det noe til slutt. Uten unntak.

Mitt beste råd er å ikke tenke for mye. Å skrive skjønnlitterært er det motsatte av fornuft. Finn en stemning eller en situasjon som vekker noe i deg, og utforsk hva som er der. Skriv ned tanker du skammer deg over. Forbudte tanker. Jeg elsker i hvert fall karakterer med skjulte, usympatiske trekk. Det er noe ærlig i det.