Du har bakgrunn som dramatiker og skuespiller – når begynte du å skrive skjønnlitteratur?
Jeg har nok skrevet forsøk på skjønnlitteratur nesten hele livet, mest dikt og kortere tekster, men begynte å gjøre noe mer seriøst ut av det etter at jeg gikk på Skrivekunstakademiet for ti år siden.

Har lysten til å skrive alltid vært til stede?
Jeg tror lysten til, eller behovet for, å skrive alltid har vært der, ja. For meg har skriften vært et sted man kan si ting uten å bli avbrutt, motsagt eller kansellert. Alt som ikke kan sies, kan skrives.

Lever du deg inn i karakterer i boka på samme måte som ved en rollekarakter?
Ja, faktisk synes jeg det å skrive kan minne litt om å leve seg inn i karakterer jeg spiller. Jeg finner en stemme, en måte vedkommende snakker og tenker på, som ofte tar meg av gårde til steder jeg ikke ville ha kommet til som meg selv. Samtidig som jeg alltid er meg selv, og på en måte mer meg selv, nesten, når jeg spiller skuespill eller skriver. Det er noen andre, underliggende lag som tar over, sider av meg som vanligvis ikke vises.

Som i en ny jord er din debut – hvor begynte denne boka for deg, var det et bilde, noen setninger eller en karakter som kom først?
Selve idéen til boka er en videreutvikling av en romanidé jeg jobbet med da jeg gikk på Skrivekunstakademiet. Jeg var gravid da, og syntes det var problematisk å skulle sette barn til en verden som føltes så slitt og utrygg, og jeg ville skrive om en gruppe gravide kvinner som evakuerte inn i fjellet for å føde barna sine i en grotte hvor de skulle skape en ny verden fra scratch. Idéen til Som i en ny jord var å skrive om menneskene før de evakuerte til grotten, hva som drev dem, hva de lengtet etter og hvilke eksistensielle utfordringer de sto i. 

Hvordan var skriveprosessen fra idé til ferdig manus?
Skriveprosessen har i ganske stor grad handlet om å skrelle bort dette konseptet, faktisk, fra tekstene, for å komme inn til noe sannere og mer allmenngyldig. Redaktøren min, Markus Midré, har hjulpet meg med å dreie skriveprosessen i retning av det eksistensielle som lå til grunn for selve grotteidéen, nemlig det å stå fast i livet sitt og å søke en utvei. Slik har det blitt en rikere og friere bok enn det ellers ville blitt, det er jeg ganske sikker på.

Helt konkret gikk skriveprosessen ut på at jeg sendte Markus noen korttekster for et år siden, og så møttes vi og snakket om disse og la en plan for hvordan jeg skulle skrive videre: ved å sende tre nye tekster før sommeren og så nye tre til høsten. Utover høsten skrev jeg masse og vi møttes ganske ofte. Markus sa hva han likte og hva han ikke likte, han var veldig ærlig, jeg lærte masse og fikk veldig mye hjelp. Det føltes litt som å delta på en «masterclass». Både Markus og jeg forkastet ganske mange tekster underveis. Nærmere jul var det bare noen få av de opprinnelige tekstene igjen, som jeg hadde forandret ganske mye på, og så skrev jeg noen til. Den siste tiden før boka gikk i trykk handlet en del om kommaregler, avsnitt og rettskriving. En person som var til stor hjelp den siste tiden, var Maren Kleppen. Hun er en veldig bra leser som kom med friske og viktige innspill på det språklige, når jeg selv var begynt å bli temmelig blind og Markus hadde lest alt femten ganger.

Du skriver om mennesker som vil noe annet enn det å leve det livet de lever, er det en tendens du ser hos mange?
Jeg synes jeg møter ganske mange mennesker som drømmer om å leve livet sitt på en annen måte enn de gjør, ja. Dels handler det om tiden vi lever i, tror jeg, som hele tiden pumper ut kriser vi må forholde oss til, og følelsen av endetid, som er ganske vanskelig å balansere opp mot personlig liv og ansvar. Mange føler at de burde gjort mer, og skammer seg kanskje over at de ikke klarer å forandre verden. Samtidig er tiden vår full av valg, siden vi er ganske fristilt fra tradisjoner og kan finne opp oss selv på nytt hele tiden. Men vi er også veldig ufrie, mange av oss, vi sitter fast i store økonomiske systemer og ugjennomtrengelige nett av informasjon og makt. Og barn og familie, kanskje. Og så kommer midtlivskrisa, som ifølge astrologien oppstår i menneskets 42. år. Da vil mange få en følelse av at de frem til da har levd et liv som stort sett har handlet om å oppfylle forventninger utenfra, og man kan få behov for å rigge om for en fremtid som stemmer mer overens med ens indre virkelighet. En del av menneskene i Som i en ny jord befinner seg kanskje der.