Å bomme på månen

Jeg var snart syv år og satt ved siden av faren min i den grønne sofaen i stua vår hjemme i Porsgrunn. Det var en julikveld, det var 1969, og jeg hadde fått lov til å sitte oppe foran TV-apparatet fordi verden var i ferd med å bli en annen. Faren min sa ingenting, men la hånda på kneet mitt foran de uklare svart-hvitt-bildene, som om vi satt der og tittet inn i en drøm, tåkete og uvirkelig.

NRK sendte 17 timer direkte, det var en historisk kveld også for dem. I studio satt Erik Tandberg, sivilingeniøren som var blitt hyret inn som romfartsekspert og dermed ble rikskjendis over natta. I time etter time satt han der i dressen sin, med det korte håret i sideskill og ørepropper i ørene mens han rolig og kontrollert fortalte om det som skjedde over hodene våre et sted.

En eller annen gang den julinatta sovna jeg til stemmen til Erik Tandberg, stemmen som kunne forklare de matematiske beregningene som lå bak det som utspilte seg, som snakket om de hundretusenvis av menneskene som hadde vært involvert i dette prosjektet, som kunne gjøre mirakelet forståelig ved å holde opp små modeller av romskipet, som akkurat nå, omtrent 380 000 kilometer unna, nærmet seg månens grå og steinete overflate.

Tandberg hadde snakket med Neil Armstrong før oppskytingen av Apollo 11, og Neil hadde sagt at han var 90 prosent sikker på at de ville overleve turen. Buzz Aldrin, andrepiloten, hadde gitt seg selv to tredjedels sjanse til å finne veien tilbake til jorden. Tandberg kjente oppdraget ut og inn, han forklarte og geleidet, han holdt seerne i hånda gjennom natta. Jeg innbiller meg at det ikke bare var faren min, men fedre over hele Norge som etter hvert trengte en pause fra skjermen, som gikk ut i den sene sommerkvelden, tente sine sigaretter og stirret opp på månen. Kanskje lurte de et sekund på om de kunne få øye på rom-skipet der oppe, før de ble stående stille og se på den lysende ballen, tenke på hvordan ting forandrer seg, på alt som heretter var nytt. Kanskje ble de, som Tandberg i NRK-studioet, rørt av storheten i det hele, før de stumpet sigarettene og vendte tilbake til stuene?

Jeg har tenkt på om det kan ha vært sånn at livene våre skiftet kurs den gangen, at nye koordinater ble plottet inn. For hvis mennesket kunne gå på månen, hva i all verden skulle da holde oss tilbake? Hva skulle holde meg tilbake? «LIVE FROM THE MOON» sto det på skjermen, og i huset vårt i Porsgrunn, med den sprakende lyden fra en av astronautene i bakgrunnen, løftet faren min meg fra sofaen og bar meg inn i senga. Han la dyna over meg og brettet den inn under kroppen min. Så slukket han lyset og gikk tilbake til TV-en.

Livet vender fort tilbake til normalen. Sånn er hverdagens gravitasjonsfelt: renter og avdrag, støvsugerposer, knekkebrød, vekkerklokker. Resten av sommeren 1969 syklet jeg rundt i nabolaget og samlet tomflasker. Da Apollo 13 sto på oppskytings-rampen ved Kennedy Space Center i Florida den 11. april 1970, hadde det gått bare ni måneder, men måneferdene hadde allerede mistet noe av glansen. Selv det mest spektakulære kan bli rutine. Mennesket hadde allerede satt sine fotspor der oppe, plantet et flagg. Var det forsvarlig å fortsette å bruke så mye penger på rom-fart? Var det ikke problemer nok nede på jorden?

Da astronautene Jim Lovell, Jack Swigert og Fred Haise satt fastspent øverst i raketten som skulle skyte dem gjennom himmelen litt over klokka 13 den formiddagen, var ikke det noe som opptok folk flest. Det som var ment å bli den tredje månelandingen, var bare for et rutineoppdrag å regne. Og sånn ble det – i 56 timer.

Da eksploderte rakettens ene oksygentank. Apollo 13, som på det tidspunktet holdt en fart på rundt 3000 kilometer i timen, var over halvveis til månen. Mannskapet befant seg i et tilnærmet vakuum med temperaturer ned mot 150 minusgrader mens strømmen og oksygenet de var avhengige av, var i ferd med å forsvinne. En av romfartens største kriser var et faktum.

Nede på bakken ble en enorm redningsaksjon satt i gang. Igjen stirret en hel verden mot månen, men denne gangen med frykt, ikke forundring. Jeg la sykkelen fra meg i grusen i oppkjørselen i Porsgrunn og tittet opp på himmelen. Hvordan finner du veien hjem når du har bommet på månen og tiden er i ferd med å renne ut? Hva gjør du når du står midt i ditt livs største krise?

«Ok, Houston, we’ve had a problem here.»

«This is Houston, say again please.»

«Houston, we’ve had a problem.»

Astronautene Jack Swigert og Jim Lovell i samtale med kontrollsenteret i Houston 13. April 1970.