Ingen varer i handlekurven

Logg inn

Har du ikke bruker? Registrer deg

Har du glemt passord? Tilbakestill

HjemArtiklerSniktitt: Engelens fall av Myriam Bjerkli

Sniktitt: Engelens fall av Myriam Bjerkli

Banner nyhetsbrev 3

Myriam Bjerklis siste utgivelse, Engelens fall, kommer i salg 3. juni og her kan du allerede nå lese et ekslusivt utdrag. Vil du ha mer informasjon om boken, kan du klikke her.

Prolog

Baren på Park Hotell i Sandefjord var nesten tom. Tre menn i dress satt i ivrig samtale rundt et bord, en annen sto alene med blikket festet på mobilen. Onsdag kveld, klokken var ikke mer enn sju. Kjøpesenteret i byen stengte ikke før om en time, de fleste hadde knapt begynt å tenke på kvelden. Ute var det grått og kjølig, her inne var belysningen varm og dempet. Noen støvfnugg danset i lyset fra spotlightene som var rettet mot de blanke flaskene i hyllene bak bardisken. Lav musikk strømmet ut fra høyttaleranlegget. John Denver, country, Take me home. Angela lengtet allerede tilbake til leiligheten.

Hun satte seg på en av de høye barstolene ved den lange disken og smilte til bartenderen, en mørk kvinne i midten av tjueårene som hun ikke kunne huske å ha sett før.

– Kan jeg få et glass Prosecco av deg?

Bartenderen så skeptisk på henne.

– Har du legitimasjon?

– Klart det!

Angela fisket det falske legitimasjonskortet opp av vesken og rakte henne. Bartenderen studerte det overfladisk og gikk, for straks etter å komme tilbake med et høyt, smalt glass fylt med gylne bobler. Angela nøt den kjølige slurken, lot den hvile på tungen før hun svelget. Billig Prosecco, den smakte enda bedre enn hun husket.

Hun hadde ikke drukket alkohol siden hun sluttet med stoff. Tre uker i abstinenshelvete, smerte, svette, kramper. I juli, bak låst dør og nedtrukne gardiner, mens solen skinte på utsiden. Da sommerferien var over, sto hun opp. Dusjet til vannet ble kaldt, vasket hver krok av leiligheten, kastet det svette sengetøyet og kjøpte seg nytt.

Hun så seg rundt i lokalet. Mangelen på mennesker fikk baren til å se annerledes ut enn til vanlig. Den virket større. Kaldere. Hun skulle uansett ikke være her lenge. Et glass Prosecco, kanskje to. Det var fremdeles over en time til hun skulle møte ham.

Han hadde sendt henne en sms noen dager tidligere. Nummeret var nytt, drittsekken hadde tydeligvis skiftet telefon, men inn- holdet var kjent. Han var kåt og ville treffe henne. Hun hadde bestemt seg for aldri noensinne å la ham ha sex med henne igjen, men han var heldig med tidspunktet. To tusen, vippset på forskudd, det var akkurat det hun manglet på forrige måneds husleie. De åtte tusen hun skulle få etterpå, ville holde ut oktober. Hun hadde ikke råd til å si nei.

Ikke engang til ham.

Den eldste av de tre dresskledde glodde usjenert på henne, han kjente antagelig igjen en hore når han så en. Hun kjente uttrykket. Vurderende, som om han studerte et stykke litt for dyrt kjøtt i ferskvaredisken på Meny, ytrefilet, kanskje til og med indrefilet. Var det verdt det, på en helt vanlig onsdag? Eller burde han nøye seg med det vanlige, nakkekotelettene han hadde i fryseren hjemme? Gifteringen blinket på høyrehånden. Det pleide sjelden å være noe hinder, oftere tvert imot. Gifte menn var de beste. Som regel underernærte og raske, aldri noen krangel om betalingen etterpå. Angela la det ene benet over det andre slik at den sorte kjolen skled litt høyere opp over de nakne lårene. Han smilte og bøyde seg framover, prøvde å få bedre innsyn.

En bevegelse i sidesynet fikk henne til å flytte blikket fra den dresskledde til personen som sto ved inngangen og betraktet henne. Hun reiste seg og vinket.

Straks etter sto han ved baren, hun fikk et tørt kyss på kinnet.

– Hei, det var lenge siden! utbrøt hun.

Han nikket, trakk seg et skritt tilbake og studerte henne.

– Du ser strålende ut!

– Takk. Du ser ikke så verst ut, du heller.

Han strøk hånden gjennom den litt for lange luggen og satte seg på barkrakken ved siden av henne. En duft av parfymen hans, sitrus og musk, pirret neseborene da han, liksom tilfeldig, la en hånd på låret hennes og vinket på bartenderen.

– Vil du åpne en flaske champagne til oss.

Pekefingeren hans tegnet åttetall på låret hennes, akkurat der den korte kjolen stoppet. Hun fjernet den ikke, tenkte på handicaptoalettet som lå i etasjen under dem. De hadde tid nok.

Han foretrakk dem små og uskyldige.

Hun spredde bena slik at skjørtet gled enda høyere opp. Nå kom hun til å være nypult.

Det kunne ikke passet bedre.

Feyers gate, Larvik Fredag kveld, 12. oktober

Vibeke Olden kastet et siste blikk på den overfylte kontorpulten før hun vred om lysbryteren. Det ble nesten mørkt, og det vel- kjente kontoret ble annerledes, nærmest skremmende. Skinnet fra månen på utsiden og gatelyktene tre etasjer lenger ned kastet bevegelige skygger innover rommet. Skyggene strakte seg som lange spøkelsesfingre innover mot papirbunkene på skrivebordet. Alt virket større nå i skumringen enn det gjorde for bare noen minutter siden. Hun lukket døren bak seg, stengte skyggene inne og tvang fram en latter. Førtito år og nyblitt mørkeredd. Hun som bestandig hadde vært stolt over at hun knapt var redd for noe.

Hele det store kontorbygget var stille, som vanlig var hun sistemann ut. Vibeke kikket på armbåndsuret hun hadde fått av mannen til førtiårsdagen, klokken var et par minutter på elleve. Ikke rart at bygget var forlatt, de fleste hadde hyggeligere ting å gjøre så sent på en fredagskveld enn å jobbe.

De høyhælte skoene ga gjenklang da hun gikk bortover gangen. Lyden klakket tilbake fra de lysegule veggene. Føttene verket og var ømme, det gjorde vondt hver gang hun tråkket ned.


Hun burde ha tatt på seg noe langt behageligere, men hun hadde alltid trivdes i høye hæler og korte skjørt, selv om noe i oppsynet til kollegaene hadde fått henne til å lure på om hun burde tone det ned. En av de eldste hadde sågar kommentert det, at de som jobbet i barnevernet, burde vite å kle seg anstendig. Vibeke brydde seg ikke, de fikk tenke hva de ville. Om skjørtelengden var kort, var det likevel ingen av de andre damene på avdelingen som hadde jobbet i barnevernet så lenge som henne.

Vibeke dro hånden gjennom det halvlange håret, fremdeles nesten vektløst mellom fingrene, likevel ørlite tyngre nå enn da det var nyvasket tidligere på dagen. Hun gikk mot heisen, nølte og kastet et blikk mot trappen rett ved siden av. Heis, trapp, heis, trapp, hun stanset foran heisen. Overhørte den insisterende indre stemmen som sa at hun burde ta trappene, det var den eneste trimmen hun fikk. Hver dag, eller i hvert fall nesten hver dag, tre etasjer opp, tre etasjer ned. I kveld var bare tanken nok til å gjøre henne sliten. Hun rakte ut hånden og trykte på heisknappen. Et sted over henne knirket det i metall, og straks etter gled de doble dørene til side. Et speil dekket hele den ene heisveggen, hun studerte seg selv i det ikke helt blanke glasset. Det blonde håret lå som det hadde gjort da hun ankom kontoret tolv timer tidligere, men sminken hun hadde lagt samme morgen, var så godt som borte. Blusen strammet over brystene. Leggene under det korte skjørtet var velformede og slanke, men den tynne strømpebuksen hadde revnet ved kneet. Hun håpet den ikke hadde vært slik hele dagen. De blå øynene var klare, hun trengte fremdeles ikke briller, og de få rynkene hun hadde fått, lot seg foreløpig sminke bort. Da hun var yngre, hadde hun ofte fått høre at hun var vakker, og det hendte fremdeles at hun fikk komplimenter for det lyse, lett krøllete håret. Hvis hun bare hadde greid å gå ned noen kilo …


Hun så vekk fra speilet. Det var uansett ikke viktig hvordan hun så ut i kveld, det var ingen som ventet på henne. Ektemannen var på en av sine mange jobbreiser, og sønnen på tjuetre var i Oslo med noen tidligere studiekamerater. Alt hun trengte nå, var et varmt bad, kanskje et lite glass vin, og så i seng.

Heisen stoppet i garasjeanlegget, dørene åpnet seg automatisk. Hun gikk et skritt fram, en uventet lyd fikk henne til å stanse. Var det noen som hostet?

– Hallo?

Hun angret straks hun hadde sagt det, stemmen lød tynn i det store rommet. Et av lysstoffrørene i taket blafret, den eneste lyden hun hørte nå, var sine egne hurtige hjerteslag. Hun gikk ut av heisen, den lukket seg lydløst bak henne. Det sto bare to biler i garasjen, hennes egen Toyota Avensis og en eldre hvit Opel Omega. Hun ante ikke hvem som eide den, de fleste på bygget hadde langt nyere biler. Vibeke gikk med raske skritt mot Toyotaen. Ved siden av bilen stanset hun for å ta nøkkelen opp av vesken. Hånden lette blant leppestifter, en pose Fisherman’s Friend, den rosa iPhonen og utallige småmynter som hun pleide å samle sammen og gi til den rumenske kvinnen som vanligvis satt og solgte «Folk er folk» utenfor Nordbyen, det lokale kjøpe- senteret. Idet hun endelig kjente stålet mot fingertuppene, blafret lysstoffrøret over hodet hennes en siste gang og sluknet.

Mørket var overraskende totalt, brått var hun blind. Det kjentes fysisk tungt, som om noen hadde senket en tett sekk over hodet hennes. Hun trakk pusten dypt, prøvde å skjerpe seg. Ingen grunn til panikk, pust rolig. Inn. Ut. Rolig.

Likevel slo pulsen raskt, som om hun hadde løpt. Hun rotet i vesken på ny, famlet med fingrene til hun fant iPhonen, holdt på å miste den i gulvet før hun omsider fikk slått på lommelyktfunksjonen. En tynn stråle lyste opp det grå murgulvet. Hun rettet den mot bilen og styrtet bort til førersiden med nøkkelen parat. Bommet på nøkkelhullet og bannet for seg selv fordi hun ikke hadde fått rotet seg til å skifte batteri i nøkkelåpneren.

En ny lyd fikk henne til å stivne. Det lød som om en sten trillet på murgulvet et sted til venstre for henne. Hun våget ikke snu seg. Hjertet banket hardt mot stoffet i blusen da hun fomlet for å få låst opp bilen. Følelsen av at det sto noen rett bak henne, var så intens at hun nesten kunne føle en fremmed, varm pust mot nakken.

Omsider hørte hun det velsignede klikket. Hun slengte opp bil- døren og falt ned i setet. Fingrene skalv ukontrollert da hun presset ned låsen fra innsiden og stakk nøkkelen i tenningen. Bilen startet på første forsøk, billysene slo seg automatisk på. Hun så seg rundt.

Det var ingen å se.

Bare henne og den forlatte Opelen. Hvitmalte murvegger og grått murgulv. Langs veggen rett ved siden av den lukkede heisen; en søppelbøtte og en kost. Et tomt plastbeger fra McDonald’s lå slengt på gulvet.

Hun vred på hodet, stirret gjennom bakruten og frontruten, studerte sidespeilene. Ingenting. Garasjen var tom. Men hun hadde da faktisk hørt noe?

Vibeke fokuserte på den mørklagte Opelen. Skitten og hvit, med bulkete bakskjerm, et slitt klistremerke på bakruten med reklame for den asiatiske sushirestauranten på torget. Kunne det være noen gjemt bak den? Under den?

Kanskje det bare var en katt?

Selvfølgelig. Hun slapp ut en nervøs latter. Det hendte de søkte tilflukt i garasjen, de hadde vært plaget med katter hele forrige vinter, og nå var nettene igjen blitt kjølige. Herregud, hvor lettskremt hun var!

Vibeke tråkket på gassen. Toyotaen bykset bakover, støtfangeren skrapte inn i murveggen før hun rakk å presse ned bremsen. Hun stønnet, satte bilen i første gir og kjørte forsiktig framover. Hva var det egentlig som feilte henne? Hun pleide da aldri å være slik, engstelig og nervøs, stadig kikke seg over skulderen med følelsen av at noen eller noe holdt øye med henne. Skygger som forsvant, lyder uten eier. Det var aldri noen der, bare hennes egen angst og denne skremmende følelsen av å bli iakttatt.

Hun måtte ikke bli som moren.

Nedre Åsen vei, Sandefjord

Snaut tjue minutter senere svingte Vibeke til høyre ved postkasse- stativet og inn den korte grusveien som førte opp mot huset. Hvitt og stort, opprinnelig bygget på tjuetallet av en av byens skipsredere, men bare den brede stentrappen og den tunge, mørke tredøren var original. Da faren hennes kjøpte huset i 1963, hadde det vært nedslitt, nå var det totalt renovert både innvendig og utvendig. Ny kledning, store karnappvinduer og glasert taksten.

Utendørsbelysningen slo seg på da hun kjørte inn på gårds- plassen. Selv om det ikke var noen hjemme, lyste det i de fleste vinduene. Hun hatet å komme hjem til mørklagt hus, derfor lot hun bestandig lampene stå på når hun reiste om morgenen.

Utenfor bilen stoppet hun og studerte støtfangeren, men kunne ikke se noe annet enn en grå skygge av murpuss. Hun børstet vekk støvet, så slapp hun spydige kommentarer om kjøre- egenskapene sine. Ektemannen hadde ikke stort til overs for kvinnfolk bak rattet, det hadde han gitt høylytt utrykk for de få gangene hun hadde vært borti noe med bilen. De gangene han hadde bulket selv derimot, da sa han ingenting. Han fikk bare noen til å fikse skadene og lot som om det ikke hadde skjedd. Kvinnfolk bak rattet burde egentlig vært en hedersbetegnelse, tenkte hun. All statistikk viste at kvinner var de tryggeste sjåførene. Menn både kolliderte og kjørte seg i hjel oftere.

Vibeke skvatt idet Pelsi kom farende over gårdsplassen og smøg seg inntil bena hennes. Hun lo av sin egen redsel, bøyde seg og strøk over den myke, oransjerøde pelsen.

– Stakkar, har du vært alene i hele dag?

Katten hadde vært en gave til datteren ti år tidligere. Lucie hadde mast lenge, men Vibeke hadde nektet, redd for at hun kom til å ende med ansvaret for katten. Det var Tor Einar som en dag hadde kommet hjem med den lille, knapt tolv uker gamle pelsbylten, og da var det ingen vei tilbake. Lucie hadde vært over seg av glede, men Vibeke hadde selvfølgelig fått rett. Lucie hadde nok vært glad i Pelsi, men ikke på langt nær så interessert i jobben som fulgte med.

Vibeke gikk de få stentrinnene opp mot inngangsdøren og lot Pelsi springe inn. Hun sparket av seg skoene i gangen, støttet seg mot speilveggen som skjulte klesskapet, og balanserte ustøtt på venstrebenet mens hun masserte den høyre hælen. Lettelsen over å få av seg skoene var så stor at det nesten var verdt den tidligere smerten.

Etter å ha fylt mat i katteskålen på kjøkkenet skrudde hun på vannet i badekaret, åpnet flasken med badeskum og snuste inn duften av aprikos. Det hadde vært en gave fra ektemannen, seks hundre kroner silkemyk luksus.

Vibeke hentet seg et iskaldt glass hvitvin fra kartongen i kjøle- skapet, satte glasset på badekarkanten, vrengte av seg klærne og sank ned i det varme vannet. Pelsi ålte seg inn gjennom døren som sto på gløtt, og krøllet seg sammen på baderomsflisene. Eros Ramazzottis stemme smøg seg ut av høyttalerne på veggen, det varme vannet omfavnet den stive nakken. Sakte kjente hun musklene slappe av og døsigheten komme sigende.

Hun bråvåknet av at mobilen ringte. Vannet i badekaret var blitt kjølig, Pelsi var borte. Hun hutret, spratt opp og tullet et håndkle rundt kroppen før hun sprang inn i stuen og grep telefonen som lå på glassbordet.

– Hallo?

Ingen svarte. Bare en svak pust røpet at det var noen i den andre enden, så ble det helt stille før et klikk kuttet linjen.

– Pokker!

Hun kikket på displayet, Ukjent nummer. Det var sikkert enda en som hadde ringt feil, men hun var lei av folk som var så uhøflige at de bare la på. Det hadde vært mange slike tause telefoner det siste halvåret. Merkelig mange.

Håret hennes var dryppende vått, det rant kjølige bekker ned- over halsen, nakken og skuldrene. Vibeke hutret, trakk håndkleet tettere rundt seg og la mobilen tilbake på bordet. Hun presset hendene mot magen for å hindre dem i å skjelve. Var det en sammenheng? Mellom telefonene og den skremmende følelsen hun hadde av at noen fulgte etter henne?

Hun presset hardere, grep rundt håndleddene og klemte til, inntil skjelvingene omsider ga seg.

Kunne det være noen av mødrene eller fedrene som hadde mistet barna sine, som hadde funnet telefonnummeret hennes? Det flimret for øynene hennes, det var som om hun hørte barna skrike og så for seg de desperate foreldrene. Mange av dem fortvilte og sinte, noen av dem truende. For rundt et halvt år siden, omtrent samtidig som telefonoppringningene startet, ble hun truet på livet av en narkoman far som ikke skjønte at den ett år gamle sønnen hans hadde det bedre i et hjem uten rus. Hun hadde vært på hjemmebesøk hos ham og kona hans et par måneder tidligere. En møkkete ettåring med apatisk blikk og full bleie i en leilighet som svømte over av brukerutstyr, søppel og gamle matrester. Kona hadde hatt tydelige blåmerker, både i ansiktet og oppover armene. Det var så vidt hun våget å løfte hodet da Vibeke prøvde å snakke med henne.

Noen ganger hendte det at trusselen om å miste barnet kunne få kvinnene til å bryte ut av de voldelige forholdene, men moren i sofaen hadde ikke gjort annet enn å gråte, og håndleddene bar tydelig preg av sprøytestikk. Det var ikke bare faren som var på kjøret.

Vibeke hadde fattet et hastevedtak, og den lille gutten ble hentet allerede samme dag.

Den narkomane faren var blitt rasende og lovet at han skulle kutte henne i småbiter. Langsomt, slik at hun fikk god tid til å angre på det hun hadde gjort.

Hun burde antagelig ha anmeldt ham.

Unni, kollegaen som hadde vært med, hadde ikke vært i tvil.

En sånn søppelfyr, hvem visste vel hva han kunne finne på?

Hadde ikke Unni vært så fordømmende, ville Vibeke kanskje ha varslet politiet, men isteden hadde kollegaens forakt fått henne til å ta faren i forsvar. Det var ikke rart at han var ute av seg, han var bare fortvilet fordi han elsket barnet sitt. Snart ville han også skjønne at gutten trengte bedre omsorg enn de to rusavhengige foreldrene greide å gi ham, han ville roe seg.

Hun hadde trodd på sine egne ord da hun sa dem. Men kanskje hun hadde tatt feil?

Hun så ned på mobilen igjen. Ukjent nummer. Burde hun kontakte Telenor og spørre om de kunne spore nummeret for henne? Lot det seg gjøre?

Hun tvang tanken vekk. Det var nok bare noen uskyldige selgere som ville selge henne strøm, eller abonnement på et eller annet ukeblad.

Hun måtte ikke bli paranoid.


Hvor gammel hadde hun vært da hun skjønte at noe var galt med moren? Lillebroren var akkurat begynt i barnehagen, og hun selv gikk i andre klasse. Sju, kanskje åtte år? Moren hadde lovet å hente henne på skolen, men dukket aldri opp. Vibeke hadde ventet en stund før hun tuslet hjem alene. Hun var tross alt stor jente og kunne veien.

Da hun kom fram til huset, var døren låst. Hun hadde ringt på, gang etter gang, men moren hadde ikke åpnet. Vibeke hadde gått rundt huset og banket på vinduene. Det var så vidt hun nådde opp. Knoken traff glassruten, fingrene skrapte mot vindusbrettene til de begynte å blø. Hele tiden hadde hun ropt på moren, men hun fikk ingen svar innefra. Alt var mørkt og stille, og alle gardinene var trukket for. Til slutt hadde hun satt seg ned på stentrappen foran huset for å vente på faren.

Da han kom hjem, hadde hun for lengst grått seg i søvn. Hun våknet ikke før han løftet henne opp og pakket henne inn i frakken sin. Hun skalv av kulde og begynte å gråte igjen, men faren sa ikke et eneste ord. Det vanligvis så blide ansiktet var stramt, og kjevene hardt sammenpresset. Hun trodde først han var sint på henne, men da de kom inn, skjønte hun at det var på moren.

Hun satt i sofaen med bena trykket oppunder haken med et tomt glass vin på bordet. Øynene svømte i det bleke ansiktet, uten å gjøre tegn til at hun kjente dem.

Faren gikk rett forbi henne og inn på badet. Der fylte han opp badekaret og plasserte Vibeke oppi. Vannet brant mot den iskalde huden, likevel tok det lang tid før hun sluttet å fryse. Hun ble sittende i badekaret til vannet nesten var kaldt og de to voksne hadde sluttet å rope til hverandre.

Det var første gangen moren ikke hadde åpnet for henne, men det ble snart flere. Et par uker senere fikk hun sin egen nøkkel.


Vibeke gikk ut på badet og tok på seg truse og nattkjole. Badekaret de hadde da hun var liten, var byttet med et mye større boblekar. Moren var død, og legen hennes hadde sagt at det ikke var noen grunn til å tro at sykdommen hennes var arvelig.

Hun var ikke i ferd med å bli gal.


Vardenlia, Sandefjord Søndag kveld, 14. oktober

Politioverbetjent Håkon Haakonsen hengte jakken på stumtjeneren i gangen og satte det hvite isoporbegeret fra seg på det brune stuebordet. Lukten av nystekt hamburger og chips spredde seg i rommet. Veggklokken viste kvart på åtte. Det var enda femten minutter til fotballkampen startet. Utenfor de store vinduene var det allerede mørkt. Vinden ulte mellom blokkene, lyden av høst. Han gikk inn på kjøkkenet, frokosttallerkenen sto fremdeles på benken. En eim av sur melk steg mot ham idet han åpnet oppvaskmaskinen. Han laget nesten aldri mat, og hamburgerne fra Kebab King spiste han alltid rett fra isoporbegeret. Maskinen var knapt halvfull. Håkon fant likevel fram en oppvasktablett og startet den.

Håkon la fra seg fjernkontrollen og hentet seg en halvlitersflaske med Pepsi Max fra kjøleskapet. Det var pause i fotballkampen. Så langt hadde den vært sjansefattig og kjedelig, 0-0. En svart spiller løp over den grønne gressbanen, Håkon visste han var fra Somalia. Uten at han ville det, gikk tankene til Sigrid, sykepleie- ren han hadde invitert ut. Hun hadde hatt norsk far og somalisk mor og var den vakreste kvinnen han noen gang hadde sett. Han hadde ikke vært på date på årevis, og da hun takket ja, hadde han fått kalde føtter. Avlyst, skyldt på jobben og lovet å ringe senere, men aldri gjort det. Hva skulle vel hun med en slik som ham, som både var femten kilo for tung og langt eldre enn henne? Han hadde latt sjansen gå fra seg, og egentlig hadde han tenkt at det var like greit. Trygt og komfortabelt, ingen sjanse for å bli såret. Han hadde det bra alene.

Leiligheten, som han hadde overtatt etter moren da hun havnet på sykehjemmet fem år tidligere, var akkurat passe stor. Stue, soverom og kjøkken, og en romslig innebygd veranda. Stuen var møblert med tunge, mørke mahognimøbler, han hadde ikke skiftet ut noe etter at moren flyttet. Til og med plantene hennes tok han vare på. En Monstera fylte det ene hjørnet i stuen, og fra toppen av bokhyllen strakk en gullranke seg helt ned til gulvet. I kjøkkenvinduet hang det en Grønnrenner, og på badet sto det en forvokst Svigermors tunge. Han følte nærheten til moren hver gang han vannet plantene. Det hendte til og med at han tok seg i å snakke med dem, akkurat slik han hadde hørt henne gjøre.

Da han var barn, hadde de bodd i et digert hus i et av Sandefjords fineste strøk, befolket med leger, advokater og rike arvinger. Og familien Haakonsen. Faren hadde ambisjoner om å bli politimester, derfor måtte de bo standsmessig.

Håkon sukket.

Fasaden hadde vært fin, det var verre på innsiden av veggene. Den brutale politimannen gikk amok og brukte moren som punchingball hver gang han hadde tatt seg en halvliter. Eller oftere åtte, kanskje ti.

Da faren døde, måtte de flytte. Det kostet å være kar, og faren hadde levd over evne i årevis. Sveitserhuset var belånt til langt over pipa. Det meste de hadde av verdier, ble solgt, bare noen av mahognimøblene og plantene fikk bli med på flyttelasset.

Håkon lengtet uansett ikke tilbake. Han og moren hadde hatt det langt bedre i den lille blokkleiligheten på Varden enn i krigssonen i farens villa.

På fjernsynet blåste dommeren i gang kampen etter pausen, de blåkledde var først på ballen. Håkon så dem løpe mot mål, men for en gangs skyld satt han ikke i helspenn og fulgte med.

Han greide ikke å få Sigrid ut av hodet.

Han visste at det bare var et tidsspørsmål før han kom til å treffe på henne. Hun jobbet på sykehuset i Tønsberg, et sted han ofte måtte besøke som politimann. I tankene hadde han gått gjennom møtet flere ganger. Han skulle være uanfektet, beklage at han ikke hadde ringt, litt fjernt, men høflig, selvfølgelig. Han trodde ikke hun kom til å være sint, hun virket ikke som en drama- queen. Antagelig hadde hun bare takket ja for å være høflig, men hvis hun fortsatt var interessert, kunne han kanskje invitere henne ut en gang til. På noe ufarlig. En fotballkamp, en pizza eller kebab. Ikke noe romantisk. Ikke noe som kunne gi henne falske forhåpninger.